Publisert i Huskybladet Historisk resymme
Som navnet tilsier, har Siberian Huskien sin opprinnelse i Sibir, nærmere bestemt øst-
sørøst- Sibir. Her levde en rekke eskimostammer, Koryak, Yukaghir, Chuchier, Kamchadel,
Yakuter, Tungus og Churanzyer m.fl. Tradisjonelt har man ansett SH`en som en ren
Chuchi-hund, fremavlet under årelang isolasjon fra omverdenen, men det er rimelig å anta
at en del av hundene som ble brakt over til Alaska også stammet fra andre eskimostammers
samt russiske hunder. Byttehandel med hunder var svært utbredt både de innfødte imellom
og med russerne. I perioden 1909-1920 ble hunder fra Sibir bragt over Beringstredet for å
brukes som sledehunder i Alaska, og disse sibirske importene dannet grunnlaget for rasens
videre historie i USA.
I århundrer hadde de forskjellige eskimostammene og deres hunder levd
isolert i det ugjestmilde Sibir, men på 1650 tallet meldte russerne sin ankomst, og fra
1800 tallet økte denne påvirkningen. Tsar-Russland hadde økonomiske og politiske
interesser i dette store landområdet, de ville monopolisere skinnhandelen samt sikre seg
et forsprang på resten av Europa med å ha en front mot Amerika og Japan.
På 1700 tallet lå russerne i regelrett krig med de innfødte, og de
fleste stammene overgav seg raskt. Bare de selvstendige Chuchiene klarte i 300 år å
beholde sitt særpreg og sin uavhegighet, på tross av erobrernes mange forsøk på
å underlegge seg dem. Denne første suksessfulle frihetskampen mot kolonialistiske
undertrykkere, har blitt flittig debatert i før-revolusjonell og Sovjetisk litteratur.
Kun bevæpnet med primitive våpen, lå chuchiene i årevis i
geriljakrig mot de våpensterke og tallmessig overlegne russerne.Mange Chuchier ble
massakrert og de resterende måtte leve et liv på flukt, men de hadde fordelen av
å være lommekjente i det ugjestmilde landskapet og klarte derfor stadig å stikke seg
bort. I 1747 foregikk den siste alvorlige treffningen, slaget ved Orlovoy, i krigen mellom
russerene og Chuchiene . Etter dette fant russerne ut at det mest effektive våpenet mot
Chuchiene var å ligge unna dem til de frivillig søkte kontakt for å drive
byttehandel.. I 1792 fremla fredelige reindrifts-Chuchier ønske om at russerne skulle
etablere handelsposter i Chuchi-områdene.
Selv om russerne formelt hadde annektert Chuchihalvøya, måtte de
i 1837 innrømme Chuchiene politisk uavhengighet, de var unntatt fra å måtte betale
skatt og det var lenge forbudt for russerne å bo i Chuchi-områder. I 1847 bestod den
sibirske befolkning av 80 % russere. Til slutt måtte også chuchiene vike for russernes
overmakt, og de ble som de andre stammene "russifisert.
Under kolonialiseringen av de store, øde landområdene i Sibir var
hundespann eneste brukbare fremkomstmiddel. Russerne var dyktige hundekjørere, og de 300
årene med russisk herredømme bidro til å forbedre de innfødte hundene. Av
russerene lærte også de innfødte å bruke trekkhundene mer rasjonelt, med bedre seler
og forspenningsmetoder.
Siden russerne hadde økonomisk og politisk gevinst av rask og effektiv
transport, avlet de sledehunder ut fra dette behovet. De ønsket å forbedre og
standardisere sledehunden siden den var en viktig brikke i det økonomiske spillet.
I 1934 inndelte sovjeterne spisshundene i forskjellige grupper.
Fellesbenevnelsen var Laika, og Laikaen var inndelt i fire hovedgrupper : sledehund,
storvilthund, småvilthund og reingjeterhund. Standarden for sledehunden ble laget etter
gjennomsnittlige mål av 33 noe tilfeldig utvalgte hunder (ingen kom fra Øst-Sibir).
Chuchi-hundene kom aldri på tale i oppbygningen av den nye sledehunden, da disse hundene
av russerne ble regnet som altfor småvokste til å ha noen verdi for den type
transportoppdrag det arktiske Sovjet hadde behov for.
I 1947 "avviklet" den Stor-russiske Kynologiske kongress både
sledehunden og reingjeterhunden samt delte de to gruppene arktiske jakthunder inn i 4
"kunstige" Laikagrupper: Finsk-karelsk, Russisk-europeisk, Vest-sibirsk og
Øst-sibirsk. Hver av gruppene var satt sammen av 3 eller flere innfødte jaktraser i de
forskjellige landområdene.
I 1967 forbød den sovjetiske regjering avl av alle arktiske hunderaser
bortsett fra de 4 offisielt anerkjente laikagruppene. På dette tidspunktet var de
opprinnelige sibirske sledehundene som urbefolkningen hadde utviklet gjennom hundreder av
år, forlengst erstattet av den Nordøst-sibirske sledehunden. Også denne hundetypen var
nå overflødig. Denne "offisielle" hunden ble ansett å være en etterlevning
fra en svunnen tid i Sovjets historie, en tid uten langsiktig økonomisk betydning.
Sovjet har aldri anerkjent den AKC registrerte Siberian Husky som en
legitim sibirsk hund, derfor er det i standarden USA som står oppført som rasens
hjemland. En Siberian Husky slik den fremsto da den ble importert til Alaska i begynnelsen
av århundret, eksisterer nå i svært begrenset gradt i Sibir, mesteparten av disse
hundene gikk dukken under kollektiviseringen i 30 årene. Da var også alle
chuchi-landsbyene russifisert. Man kan imidlertid se mange laikaer som har likhetstrekk
med SH`en slik vi kjenner den. Den sibirske Chuchi-hunden hører til gruppen av dem som
offisielt aldri har eksistert i Sovjet....
Sibirs urbefolkning og deres hunder.
Eskimoene hadde intet skriftspråk, så kildene til viten om den sibirske urbefolkningen
har vi fra bøkene til datidens handelsmenn og oppdagelsesreisende. Informasjonen som
måtte finnes på russisk, har ikke vært tilgjengelig utenfor Sovjet, men blir kanskje
etterhvert mulig å få innblikk i nå når en ny tidsalder har begynt i tidligere Sovjet.
I motsetning til de nord-amerikanske indianerstammene, levde de sibirske
innfødte i spredte grupper og bosetninger uten noe felles overhode eller lederskap.
Fredelig samhandel var det som knyttet dem sammen. Til tross for store avstander mellom de
forskjellige gruppene fra samme stamme, beholdt de felles særtrekk.
Flertallet av de øst-sibirske eskimoene var reindriftsnomader som holdt
til i innlandet (3/4 av Chuchiene var reingjetere). Disse stammene brukte reinen som
transportdyr, og holdt hunder til gjeting. Reingjeter-stammene var langt mer velstående
enn sine hundekjørende slektninger, da tilgangen på mat var langt mer stabil blant
reinfolk, enn hos dem som var prisgitt varierende jakt og fiskelykke.
Det var kun kyst-eskimoene som holdt sledehunder. Både stammene Chuchi
(som betyr " rik på rein " Offisielt av Sovjet kalt Luoraventian), Koryak,
Yukaghir, Kamchadel og Churanzy bestod av reingjetere i innlandet og hundekjørende jegere
langs kysten. Koryakene og Chuchiene var som folkegrupper nært beslektet og deres hunder
ble også sagt å være meget like.
Hundespann var en livsnødvendighet for jegerne, som var avhengig av å
dekke store områder på jakt etter sjøpattedyr. I 1926 fantes det ifølge T. Armstrong
(med boka The russians in the artic. Aspects of Soviet Exploration and exploitation of the
far north) ca. 12 500 Chuchier og ca 7 500 Koryaker i Sibir. Disse var de to største
stammene i den Paleo-asiatiske gruppen.
Kyst-chuchiene holdt til i Anadyr-området langs kysten av Nordishavet
mellom Cape Deshnef og utløpet av Chuan-elva, grensende til Kolyma-området. Eskimoene
reiste mye, og drev utstrakt handel med hverandre og også med russerne. Populære handels
og byttevarer var skinn, te, sukker, tobakk og ikke minst hunder.
Det var stor forskjell på hvordan de forskjellige stammene behandlet
hundene sine, noen var grusomme med dyrene, mens de "ekte" hundekjørende
stammene som Koryaker og Chuchier utviste stor omtenksomhet.
Waldemar Bogoras, en russer som var sendt i eksil til Sibir i årene
1890-1901, skriver: "Chuchiene behandler hundene sine langt bedre enn hva som var
vanlig hos andre urfolk, og deres hunder var da også vennligsinnede og snille. En av
grunnene til den gode behandlingen, var kanskje at ifølge deres mytologi var veien til
paradis voktet av hunder, og den som hadde behandlet hundene dårlig slapp ikke
forbi....".
Det var oftest kvinnene som plukket ut de dyra som ble brukt til avl, men
når det gjaldt eskimoenes hundeavl, kan man neppe snakke om systematisk linjeavl. I
utviklingen av hundertyper som levde under slike tøffe klimatiske forhold som
polarhundene har gjort, hadde imidlertid "survival of the fittest" avgjørende
betydning for hvilke individer som fikk føre slekten videre.
Olaf Swenson, en mann som kjente Chuchiene og deres hunder godt, skrev
at "det var kun russerne og noen få velstående innfødte som forsøkte å avle
sledehunder av en viss standard".
Bogoras skriver om hundeavl: "Man kan ikke snakke om flere raser av
øst-sibirske sledehunder siden alle hundene likner mye på hverandre i størrelse og
farge. Gjennomsnittlig er de på størrelse med en vanlig gjeterhund, og mye mindre enn
hundene til den amerikanske eskimo. Utseendemessig er de ulvelike, med hodeform som en
sjakal. De er raggete og har svært tykke, buskete haler, spesielt i de værharde
områdene langs kysten. De vanligste fargene er brindel, ulvegrå, sort, hvit, flekkete og
rødgule.
Hundene fra de vestligste og sørligste distriktene er regnet som de
raskeste og mest utholdende. Blant de russifiserte innfødte var det de store, raggete
hundene fra Indighirkelva som var mest verdsatt, blant Kamchadalene de fra sørvest og fra
Koryakene hundene fra Pogac. Chuchihundene ble regnet som de dårligste, trolig fordi de
ble så dårlig foret. Chuchiene handlet hunder med russerne i Anadyr. En god hund kan
kjøpes for 4 eller 5 kvitrevskinn, 2 hunder kan kjøpes for et amerikansk gevær. Det
stadig varierende hell med seljakten og de hyppige sult periodene har en forringende
effekt på rasen av chuchi-hunder, de sørlige stammers fisking er mer stabil.
Etter at snøen var gått om våren, ble hundene sluppet løs. De ble da
heller ikke foret, men måtte nøye seg med det de fant på egenhånd. Før de igjen
skulle brukes på høsten ble de koblet og foret regelmessig. En var meget nøye på at
hunden skulle være i godt hold før den ble forspendt. Hvis hunden ble satt til å trekke
for tidlig og uten at den var i fysisk bra form, ville det kunne ødelegge hunden for hele
sesongen. Videre fortelles det at valper ble forspent allerede to måneder gamle. Et
valpekull med tispen som leder ble regnet for å ha de største muligheter til å utvikle
seg til et godt spann. Vanligvis ble tispen brukt som leder".
Videre skriver Bogoras: "Hannhunden ble ofte kastrert. Halekupering
kunne også forekomme hos enkelte stammer. Hundene ble brukt til trekking opptil 10 - 12
års alder, men fra 6 - 7 års alder var de best, etter dette ble de etterhvert
dårligere. Den kastrerte hannhund ofte var sky og mutt, mens den ikke kastrerte hund
virket glad og hengiven som en hvilken som helst europeisk hund.
Når hundene var i god form var deres utholdenhet foran sleden det som
imponerte mest. Det var ikke uvanlig at hundespann kunne legge ut på 20 dagers reiser,
med bare to dagers hvile. Når kjøreren kom ut for dårlig vær, ble hundene ofte dekket
med tynne skinn over flankene som var mest utsatt for frostskader. Om natten ble hundene
tatt ut av selen og sluppet løs. Hvis hunden da var bundet, kunne den lett begraves i
snø og fryse ihjel. Løs kunne den fritt bevege seg og etterhvert ryste av seg snøen.
På kortere distanser, var Chuchienes hunder noe langsommere enn de fleste reinsdyr og
hester, men på lengere distanser var disse hunder overlegent de beste. En gang reiste han
320 km. på to dager med gode hunder. Ved en annen anledning fortelles det om et spann som
tilbakela en distanse på 240 km. på 15 timer i et strekk. I mars måned og med gode spor
kunne et team tilbakelegge 1100 km. på 10 dager, og etter 2 dagers hvile ville spannet
fortsette med samme hurtighet. Hundene ble pent behandlet. De ble ofte kjælt med og pisk
meget sjelden brukt. "
Hos Yukaghirene, som holdt til ved Anadyr-Kolyma distriktet var det ikke
vanlig å ha mer en 3-5 hunder. Kvinnene trakk sleden sammen med hundene, og mennene gikk
bak med en reim festet til sleden. Disse gående hundekjørerne hadde ikke behov for så
raske hunder. Koryakene hadde vanligvis 10 hunder pr. familie. Disse hundene ble sagt å
være meget like Chuchi-hundene. Koryakene tok seg godt av hundene både hjemme og på
reise. De kjælte ofte med dem og bygget skjul inntil husene sine der hundene kunne søke
tilflukt under snøstorm.
Om Koryak-hundene skriver Bogoras: " De er ubrukelige som
vakthunder. For det første er de ofte redd folk og flyr sin vei bare man rører handa. De
bjeffer sjelden og varsler ikke sin eier om fare. Tre ganger tok jeg med meg arktiske
hunder som jeg hadde oppdratt selv, til sivilisasjonen. Til tross for enkelte forandringer
i deres karakter som kom av min oppdragelse, viste de ingen fiendskap mot fremmede. Det
forårsaket forøvrig mye trøbbel å få dem til å skjønne forskjellen på husdyr som
de aldri hadde sett og dyr de hadde lov å jakte på. Deres feider med katter ville ingen
ende ta og de angrep alltid råner. Etter å ha tatt etter andre hunder, lærte de å
bjeffe, men de bjeffet aldri på folk...."
Da Roald Amundsen seilte gjennom Nordostpassasjen med "Maud"
overvintret ekspedisjonen 1919 - 1920 hos Chuchiene ved munningen av Kolymaelven. På
denne tid levde folkene her stort sett avsondret fra verden utenfor. Amundsen forteller at
det russiske handelskompaniet som handlet med Chuchiene "arbeidet på et godt moralsk
grunnlag. Brennevin er således bannlyst vare og den undergang som ellers utvilsomt ville
truet disse folk, er derfor utelukket".
Om Chuchienes hunder og deres ferdigheter som hundekjørere skriver
Amundsen i sin dagbok 17. januar 1920, 9 år etter at han selv nådde sydpolen ved hjelp
av hunder: "Deres eneste samferdsmidler er slede og hunder. De har derfor også på
dette område en sjelden erfaring og det er en fornøyelse å se dem komme kjørende til
skuten uten leven og larm og hui og skrik til hundene. Ved små tilrop dirigerer de sine
hunder fullstendig. Dyrene er så veldresserte at de med største letthet i ro og mak tar
seg frem der hvor vi under eder og forbannelse og hvinende svepeslag kan sitte omtrent
fast.
Grunnen er nå forresten ikke bare den at de kan kommandere sine dyr
hvorhen de vil, men også den måte de spenner dem for sleden på. Vi bruker den
grønlandske metode, vifteform, som krever enorm plass og dårligst mulig utnytter dyrenes
trekkraft. Men her har de hundene festet ved en lang line, to og to ved siden av hinannen,
og derved kommer dyrenes hele kraft til sin utnyttelse. De iser også her sine sledemeier,
så de glir meget lett. Vi har aldri gitt oss tid til det og har sannsynligvis derved tapt
meget.
Jeg så idag Olonkin sette seg på sleden og med største letthet
dirigere dem rundt skuten og like mot land i den retning han ville. "Påtj,
påtj" - og hundene vek øyeblikkelig til høyre. Ved to snorkelyder kastet de seg
til venstre. Dette er første gang jeg ser en av skutens sleder kjøre avsted uten
forhindringer. Det har forresten vært overordentlig vanskelig å få våre egne hunder
bort fra skuten. De har søkt alle opptenkelige utflukter før man fikk dem avsted. TiI
sist har det endt med at en mann har sprunget foran til man var vel klar av skuten. Så
har det gått bra - vel og merke ved hjelp av pisk og tilrop.
Jeg tror derfor at en ny tid er opprunnet i vår hundekjørings historie
og det er sannelig en god følge av oppholdet her. En god leder har dessuten også den
egenskap at den selv tar seg frem den letteste vei gjennom ujevn is. Med andre ord - i
hundekjøring står disse russere og Chukchere høyere enn noen jeg ennå har møtt."
En vesentlig ting for Chuchiene har vært å kunne forflytte seg raskt
fra en fangstplass til en annen. Amundsen forteller at de alltid kjørte meget lett,
sjelden med mindre enn 15 hunder forspent. Deres distanser var store, ofte opptil 100 km.
om dagen på lengre reiser. De som fulgte spannet satt alltid på sleden.
Amundsen skriver noe senere på året i sin bok at "hundene behandles forholdsvis
pent og fores med fisk, men alle er tynne som streker. De er ikke ulike de grønlandske
hunder, men er mer langbente. Alle har de også oppstående ører. Fra den regel har jeg
ennå ikke sett en eneste untagelse. De kan ha alle regnbuens farger.
Disse hundene er i karakter ytterst forskjellige fra våre, de synes å være langt
fredeligere seg imellom. Overfor fremmede mennesker har de ikke noe imot å vise sine
tenners farge. Man bør ikke omgåes dem for trygt. Merkelig er det å se når de blir
foret, om de enn er rent skrubbsultne, forsøker de aldri å ta noe fra hverandre. Den
maten er bestemt for, får spise den uten forulempning. Ganske anderledes oppfører våre
seg ved slike anledninger. Om de er så mette at de knapt kan rør seg kaster de seg
grådig over sine nærmeste naboer for å berøve dem maten. Jeg har dengt dem nesten
helseløse for denne lumpenhet, men forgjeves. "
Olaf Swenson, som hadde transportoppdrag i Sibir, og som i årevis pleiet vennskap med
Chuchiene og deres hunder, var den siste som brakte med seg Chuchi-hunder ut av Sovjet .
Han var en meget hundekyndig mann, og de siste importene var hans personlige spann av
spesielt utvalgte gode hunder.
Swenson skriver: "En god hund er det umulig å sette en pris på, spesielt hvis det
er en lederhund. Å kjøpe en er som å kjøpe et menneske som skal inngå en
samarbeidskontrakt med deg. Du vet at før reisen er over, kan hunden ha reddet livet ditt
med sin intelligens, instinkt og mot. Det er lederhunden og spannet som vil lede deg
gjennom snøstormer der alle dine landemerker er vekk. Mange ganger da jeg har vært ute i
sporet og kjempet meg mot leiren i blindene, fykende snø, har jeg helt overlatt jobben
med å finne vei til hundene, de kan lukte veien tilbake til leiren, få teften av et
gammelt spor ikke engang en innfødt ville finne, og få meg trygt tilbake.
Noen ganger, når du kjører på isen , vil sleden går igjennom, og en god lederhund som
handler raskt og presist vil få deg opp igjen uten problemer, mens en dårlig leder øker
faren og kan sende deg i den visse død. Det er denne typen avhengighet av en god hund som
gjør det vanskelig å si hva den er verdt i penger. Du prøver å finne dyr du vil ha,
dyr som du tror du kan stole på, og når du har funnet dem, kjøper du dem (hvis du kan)
til den prisen som lar seg ordne."
I to år prøvde Swenson å få kjøpt en unik lederhund, Bilkoff, fra en Chuchi. Han
jobbet hardt med saken og tilbød store penger for hunden uten å lykkes. Han gav omsider
opp, men siden fikk han hunden i presang av eieren, som en gjentjeneste for noe. Den
innfødte ble meget fornærmet da Swenson ville betale for hunden... Slik kunne skikken
være hos det stolte Chuchi-folket.
Litteraturliste SH`ens historie:
Olaf Swenson: " Forty Years of hunting and trading in northern Siberia"
Waldemar Bogoras: "The Chuchee "(vol VII "The Yesup North Pasific
Expedition 1904-1909. Forlag G E Stechhert, New York
Waldemar Jochelson.: Peoples of Asietic Russia. Forlag: T F H Publications Inc Ltd Neptune
City
Louise Fouley og Raymond Thompson: " The Siberian Husky " 1969 Forlag Raymond
Thompson Company, Washington
Lorna Demidoff og Michael Jennings: The complete Siberian Husky
|