| Som tidligere nevnt, var det Olaf Swensom som hadde med
seg de siste Chuchi-hundene fra Sibir til USA. De mest kjente av disse var Tserko og Kree
Wanka, og sammen med Volchok og Bilka havnet de hos Elisabeth Ricker. Hun hadde på et
løp i Poland Springs blitt så imponert av Seppalas spann at hun solgte hele sin egen
blandingshundkennel og kjøpte 40 SH`er av Seppala. Hun drev med oppdrett bare i noen få
år, men hunder fra denne kennelen fikk stor betydning for rasens videre utvikling. E
Ricker var forøverig også den første kvinnelige hundekjøreren med suksess i
løpssporet. Rickers (senere Nansen) kennel ble solgt videre til
Harry Wheeler, som fra før hadde en rekke SH`er hentet fra Alaska. Disse hundene solgte
han og avlet videre på Seppala-hundene. Han registrerte kun de aller beste bruksdyrene
han avlet fram. Liksom Seppala og Ricker hadde Wheelers hunder kennelnavnet "of
Seppala", og hunder fra denne kennelen blir fortsatt benevnt som "ren
Seppala-linje". Som stamdyr til linjen regnes i tillegg til Tserko og Kree Wanka:
Harry, Smokie, Togo, Kolyma, Nome, Pearl, Dushka og Sonja. ( Imidlertid har de
fleste SHer aner fra hundene til Seppala, så disse nevnte linjene er jo egentlig
ikke "renere" Seppala-hunder enn andre.)
Da Wheeler ikke lenger hadde tid til hundene sine, ble de solgt til Don
Mc Faul, Gatineau kennel, i Canada. Mc Faul kjørte SH og drev oppdrett under "of
Seppala" navnet fram til begynnelsen av 60 tallet. Da hans kennel opphørte, ble
hundene solgt til Alex Belford (sammen med sønnen Charles), Mac Dougall (Malamak) og Earl
og Natalie Norris (Alaskan of Anadyr)
I 1970 begynte canadieren Jeff Bragg, of Markovo kennel, å rekonstruere de gamle
Wheeler-linjene. Kun 4-5 genetiske grupperinger gjenskapte linjen, noe som skapte en
genetisk flaskehals.
En annen oppdretter, Gary Eaglestone, Seppineau og Manathok kennel,
avlet også på Seppalalinjer og produserte ca 10 kull. Bruce Morrow, Uelens kennel, samt
Curt Stokey (brukte kennelnavnet Markovo videre) overtok Braggs hunder da han sluttet.
Dough Willet (Sepp-Alta kennel) samarbeidet med Bruce Morrow, og etterhvert overtok Willet
alle hundene. Willet har kjørt meget bra med sine renrasede SH spann i åpne løp. Han er
når dette skrives den mest kjente oppdretteren som avler Seppalalinjen idag. Dough
Willet skrev i 1986 en bok som heter «The Seppala Siberian «. Her er det i
tillegg til masse bilder, en gjennomgang av alle generasjoner med Seppalahunder. Boken kan
fremdeles kjøpes hos Heritage North press. ( den er nesten utsolgt) se Smånytt-sidene
for adresse.. I innledningen skriver Willet om Seppala-linjen;
« Vår forbindelse med Seppalaène har vært en positiv erfaring.
De er greie å jobbe og leve med. Genetisk er de sunne dyr. 99 % av hannene har hatt to
testikler,hoftene har vært bra . Øyeproblemer eksisterer, men antagligvis ikke i høyere
% en gjennomsnittet. Det er lite slossing, og god fruktbarhet på tispene. Seppalaène har
noen ganger store hoder, nesten alltid store ører, og finnes i et utall farger. Jeg vet
ikke om noen hund som løper noe bedre pgr. av hodefasong, ørestørrelse eller
pelsfarge... Seppala-linjen er blitt utviklet uten noe som helst hensynstagende til
kosmetiske detaljer». Han skriver også om Seppalaènes mentalitet: « Det vi
ønsker å understreke når det gjelder Seppala-hunder er at de ikke tilhører
gjennomsnittet. I motsetning til de fleste andre linjer, er de ikke lette å kjøre
inn/ få til å jobbe, hvis denslags aktiviteter har vært fraværende fra deres
valpealder og fram til 12 mndrs alder. De er stae og viljesterke når det gjelder vaner
som er etablert i deres første leveår.Denne viljestyrken kan slå ut til en fordel eller
bakdel avhengig av av hva man etablerer som norm første året. Kjør dem inn og la dem
gå i spann tidlig, og de vil bli pliktoppfyllende,dedikerte sledehunder for resten av
livet.»
Fordi mange Seppala-hunder har de «gammeldagse» (som vi ser mye av på gamle bilder/
film) mørke maskene, har man problemer med å få dem « godkjent» i land som forlanger
hundene avlsgodkjent av utstillingsdommere Dommerene er for det meste vant til å se kun
« klassiske» siberian-masker, og tiltross for at standarden godtar alle slags
farger/masker ansees de som utypiske..
Andre kenneler som har avlet spesielt på Seppala-linjen gjennom tidene er Cold River, Bow
Lake, White Water Lake, Little Alaska, Foxstand, Bryars, Gagnaons, Natomah.
Av dagens kjennte kjørekenneler som satser på mye Seppala-linjer og som hevder seg med
SH-spann i åpne løp kan nevnes r Anne Lise og Manfred Witchel, Alka-Shan kennel,
Tyskland. Anne Lise har uttalt at mens mens hennes Anadyr-baserte hunder kanskje gav 80 %
av sin yteevne gav Seppalahundene 100 % Hun vil dog ikke avle på 100 % rene
Seppala-linjer slik Willet gjør, da hun mener anatomien blir for tung og dårlig og at
man får problemer med øyne og woolie-pels.
Etter de første SH`ene som kom til Norge, Pogo og Molinka of Bow-Lake, kom Bryars Sepp og
Bryars Cindy som var av rene Seppala-linjer. Senere kom Alaskans Tannik of Anadyr, som
hadde linjene på farssiden. Den "gamle" norske SH stammen fra 60 og begynnelsen
av 70 åra hadde altså en høy prosent Seppala-linjer i seg. En av de mest kjente hundene
fra disse linjene var K. Grønås sin lederhund Peik. Andre importer som har tilført
Seppala-gener er Natomahs Ruff-n-Reddy (oppdrettet av Eaglestone), Natomahs Neka Nemik,
Natomahs Lisa, Uelens Ezra of Sepp Alta og Ash of Markovo. Det har også kommet endel
Sepp-Alta hunder til Finland
|