Om sesongen  1997-98 da SELOLJEN var på mote i det lokale sledehundmiljø…..

Oljeriket Hakadal Slædehundklubb

Vi hundekjørere er kjent for å  ha stor tro på å putte diverse remedier i hundene våre (i tillegg til tørrfor) i håp om at det skal få dem til å bli sterkere, friskere, raskere og mer utholdne. I følge min dyrlege-søster er det bare travhest-folket som er nesten like gærne….
Disse diverse remedier kan for  eksempel være ølgjær, E-vitaminer, C-vitaminer, zink, hvitløkspulver, grasmjøl, melkesyrebakterier, kefir,beinmjøl, kalvegodt, fiskjemel , revevitaminer, steinmjøl og jeg vet ikke hva. Også olje,da. Inntil 1997: maisolje, soyaolje, solsikkeolje, og kanskje loddeolje. Men i år var siste skrik: SELOLJE. Vet ikke åssen denne farsotten startet (var det Ingrid Wiik og bror Geir???) men farsott ble det. ALLE må visst prøve selolje ii år, enten de har 3 hunder eller 70. Jeg tok et prøvesniff i en kanne selolje i F Galaaens bil på julebordet. TRANLUKT slo imot meg.. Og det er visst holbart i hele 2 år. Som om ikke tranlukta blir mindre etter hvert…. Etter denne inhalasjon av lett traneim bestemte jeg meg for at selolje fikk være selolje, maisolje og spekk fikk duge for mine bikkjer.Men tenk om… at dette stoffet nå har vidunderlig virkning… Masse kalorier og bra for hud og poter etc.

Pusher for dette ekle fludium er Rieber i Tromsø. Herifra fraktes det i store og små tønner.Godkjent som menneskeføde. (Men inntaes det av mennesker????)  Prisen økte selvfølgelig i takt med etterspørselen, og transporten var nesten like dyr som olja, så her gjaldt det å ha sine kontakter. Tønner og fat rullet mot Hakadal og omkringliggende områder.  

Så kom neste problem: De fleste skulle ikke ha 200 liter selv, så derfor måtte  stoffet tappes over på kanner og kar.Det blir visst brukt diverse tappemetoder, fritt for å ikke suge på heverten!!! Tiltross for løfte til meg selv om å nøye meg med maisolje, gikk det ikke bedre enn at jeg meldte meg da Cecilie rungte og skulle ha med flere på oljesamkjøp.  En stund senere hadde 1000 liter konsentrert polardyrspekk  ankommet Monserud og det hastet med å få tappet ut fandenskapet før det frøs. Konsistensen ble seigere og seigere for hver time. ( min har fremdeles konsistens som honning) Og det nyttet ikke å komme med vanlige kanner, sa Snorre, for tapperøret var 40 cm…. Vel, jeg og nabo`n offra to fine fôrdunker, og jeg skulle dra og bistå tappinga. Men så hadde jeg rotet med åssen vakt jeg hadde(flaks), så da jeg satt på jobb kl 8 på morgenen viste det seg at jeg skulle komme på kveldsvakt. Så da ringte jeg Anne Berit og spurte om hun kunne hente stoffet. Ja, sa hun, og jeg leverte Revestiens kanner i Hakadal. 
Men så fikk hun omgangssyke, så hennes stakkars gubbe måtte dra til Monserud. De holdt visst på i 3 timer med tappinga, og vissnok helte Snorre en halv bøtte olje over Steinar da han klatret opp på tanken for å helle tilbake rester… Han fikk det nok ikke i håret heldigvis, for da hadde han vel bodd i garasjen ennu. Jeg var i alle fall glad for at jeg måtte jobbe, Thomas, Cathrine og Cecilie var nok glad for at de ikke var å få tak i og Anne Berit  trengte ikke å være fullt så lei seg for å ha fått omgangssyken.

Siden den ene fôrtønna måtte bli igjen i dalen fordi det ikke var kanner nok der, ble min dobbelt så full som planlagt, så det var et slit å få den ned min bratte kjellertrapp. Bekledningen stinket straks tran. Etter hvert lukter alle matkopper, fôrøser, vasken på vaske/bikkjerommet, bikkjetøy, bikkjekoppkosten  m.m tran. Og snart kommer en stor prosent av HSHK`s medlemmer til å stinke som Ishavtraktenes fangstfolk. En harsk eim av innmat og tran, vil jeg tro. Jeg kunne ikke dy meg for å fortelle mora mi om seloljen. Hun blir kvalm bare hun hører ordet tran (har visst noe å gjøre med ting stekt i tran under krigen…..) Når hun vet jeg har 40 liter tranluktende olje i kjelleren, kommer hun nok til å måtte gå på do i 2.etg ved neste besøk.
Jeg trodde i alle fall bikkjene ville bli henrykte over denne smaken av fordums tider i Polarland (for jeg har jo ekte sibirske huskier)  men den gang ei. Selv de grådigste hundene stoppet noen sekunder i forbauselse idet de stakk snuten ned i maten. Tre frøkner nektet helt å spise svineriet, andre brukte svært lang tid på å få spist. Særlig de knottene som lå midt under olja. Men Anne Berit sine elsket stoffet…
Jeg vet ikke jeg. Har ikke begynt å merke stoffets velsignede egenskaper ennu.. Neste år tror jeg at jeg handler på Grønland. Det får være polart nok .Maisolje i 4 literskanner….. Og er det krise i kjøleskapet, kan jeg alltids steke min egen mat i den.

PS Etterord 1 år senere: Nå er den store fôrdunken med selolje endelig tom. To bøtter, en øsegryte, sleiv, skje, litermål og annet som måtte ha hatt befatning med seloljen, er det bare å kaste.  Har prøvd å redde noe ved å spraye det med ovnsrens for å få bort olja, som nå er mørkegul og enda seigere. Men det er håpløst.. Stålkummen er full av lysegult, fett skum som sitter fast etter at jeg har skyllt redskaper der. Og igjen lukter henda mine tran. Men det er for siste gang…..