Hvorfor i all verden kjøre løp med Siberian Husky???
Og rasen er vel en brukshund, ikke en løpshund?
Redigert artikkel, opprinnelig skrevet til Huskybladet.

Med jevne mellomrom ser og hører SH-eierene oppfordringer  fra den ene og den andre til å stille opp i løp med hundene sine. Hvorfor dette stadige maset? Er det ikke bra nok å ha hundene sine til turkjøring og kos? Er det eneste saliggjørende her i verden å iføre seg nummerlapp og stresse iveg med  konkurranseresultater  som hovedmål?  Og dette tullet skal altså prakkes på andre, som slettes ikke er plaget med konkurranseinstinkt , er det for å gi dem dårlig samvittighet? 
Jeg tor det er viktig at man prøver å forklare litt om bakgrunnen for at SH-klubbene  stadig gjentar denne masingen om «testing»,  om at det er så viktig å kjøre løp med den Sibirske Huskyen. For en betydning har det absolutt. Ikke hvis man skal ha hunden til kosehund, for det er selvfølgelig fritt fram for hvem som helst til å få seg en hvilken som helst hunderase og gjøre hva de vil med den.   Men skal man derimot avle på hunden man har skaffet seg, da burde man føle visse forpliktelser ovenfor rasens særpreg, de egenskaper som opprinnelig kjennetegnet trekkhunden Siberian Husky.  Ønsker man fremdeles å beholde disse egenskapene, at rasen fortsatt skal bestå som en god sledehund? Det krever at den som oppdretter rasen er seg sitt ansvar bevisst.

SHen er hundetype som liksom andre polarhundrer oser av villmark, frostrøyk polekspedisjoner og heltemodig innsats i Alaska , naturromantikk.og villdyret våkner. I århundrer hadde eskimoer i Sibir ( og andre steder selvsagt) brukt hundeslede som fremkomstmiddel, det kunne være spørsmål om liv eller død å ha et bra hundespann. Hunder som ikke trakk hadde man ikke bruk for om de var aldri så pene, i tillegg var tilværelsen så hard at bare de aller sterkeste individene overlevde, både blandt mennesker og dyr. Siden ble disse hundene importert til Alaska for å brukes i sledehundløp. I årevis var SHen den raskeste og beste løpshunden. Men hvordan er ståa idag?   

Ikke så bra. Hardførhet og nøysomhet preger fortsatt polarhundene, men hva med bruksegenskapene? Ser man på verden som helhet, har størsteparten av polarhund -populasjonen sett mer til  bygater og utstillingsringer enn seler og sledespor. Kanskje er det ikke så merkelig, SHen  er en meget vakker og spennende hund med et tiltalende gemytt. De færreste bor i snørike områder, og enda færre har anledning til å bedrive en ressurskrevende hobby /livstil  som hundekjører. Sånn er det bare.  SHen er idag en ”motehund” i mange, mange  land. I Spania og Japan er Siberian Husky den hunderase det blir registrert flest av, hva sies til 59 000 registrerte SH valper i Japan i 1992?  I USA registreres ca 10 000 SH valper i året, mens her hjemme ligger reg. antallet på  mellom 120-150. 

Det finnes altså en hel haug med Sibirske Huskyer rundt om i verden, flesteparten av dem tilhører det bruksfolk kaller  "show-typen", hunder som i generasjoner er avlet først og fremst med tanke på utstillingskarriere.. De typiske utstillingshuskiene og de som fremdeles brukes til løpshunder har utviklet seg i forskjellig retning hva anatomi angår og kan til tider se ut som to forskjelkige raser dessverre. En del ”show-huskier” blir selvfølgelig også kjørt med, og mange racinghunder er bare kosehunder, men det interessante i denne sammenheng, både blant show og racing-”turhunder”, er: ikke hvorvidt hunden har hatt sele på eller ei, men hvor reellt den er testet og hvor mye blir bruksegenskapene tatt hensyn til i avlen??? 

Her i Skandinavia er størsteparten av SH-populasjoner av de såkalte « racing-linjene» dvs hunder  som er blitt avlet fram med tanke på bruksegenskaper, dvs for vår rases del, ha lyst til å jobbe og dra, og helst komme seg forover i moderat fart over lengre distanser.SHen er den desidert raskeste av polarhundene. 
Bruksgenskapene sitter i hodet på hunden og kan ikke bedømmes i en utstillingsring.. Frem til det ble tillatt å stille i  løp med blandingshunder på midten av  80-tallet, var  NSHK  hovedsete for utviklingen av sledehundsporten i Norge, og klubben bestod av en rekke aktive kjørere/ oppdrettere i tillegg til alle 1-2 hundseierene og friluftsfolkene som alltid har vært en del av SH-miljøet. Men som mange kanskje vet, forsvant storparten av de aktive kjørerene over til  blandingshundleiren og har siden blitt der.  Nyrekrutteringen til løpskjøring med rasehunder  er heller dårlig desverre.

På 70-80 tallet ble det importert en rekke gode SHer fra USA og Europa hit til Norden, og  disse danner grunnlaget for den stammen vi har i dag. Dagens nordiske SH  en ikke automatisk en bra  trekkhund fordi den tilhører «racinglinjene»!   Desverre er det nok ikke så enkelt. Og i tillegg er ting  som regel nyanserte her i verden..Det finnes racinghunder som absolutt ikke gidder å jobbe og det finnes ”show-hunder” med brukbare løpshoder. Men i det store og hele er racing-huskiene langt bedre trekkhunder enn ”showhundene”, både når det gjelder fart og utholdenhet. 
 Bruksegenskaper er ikke noe som automatisk forefinnes  selv om  forfedrene var gode trekkhunder. Det samme gjelder for jakthunder, gjeterhunder og andre raser der man søker bestemte egenskaper. Hele tiden må man teste et antall hunder for å finne fram til de beste, slik at man kan avle på de individer som innehar topp egenskaper spesifikt for rasen. 
Gjeterhundfolket avholder gjeterkonkurranser, jaktfolket jaktprøver, schåferfolket lydighets og bruksprøver. Men hva med trekkhundfolket? 
Man har til dags dato ikke klart å finne fram til et tilsvarende godt prøvesystem. Det er da også mere komplisert å lage regelverk til en sport hvor mange individer utfører noe i felleskap, som i et stort eller lite hundespann, når man ønsker å teste det enkelte individ  Men man må ikke glemme at .Siberian Huskien  opprinnelig var en ganske ganske liten hund som ble kjørt i store spann 

Og for å komme til poenget. Foreløpig har vi ingen annen «prøve» å henvise til enn løp for å få testet bruksegenskapene til hundene våre. Selvfølgelig tester hver og en  sine egne dyr ved å tilbringe  masse tid på trening og tur i skog og fjell.. Har man drevet med hundekjøring  noen år opparbeider man seg erfaring med hva som er en god og en dårlig hund, og kan følgelig evaluere en hund ganske godt uten at den er løpstestet
Men hvis en  hundekjører du ikke kjenner sier han har noen veldig bra hunder, hvordan kan du være sikker på at de virkelig er så bra som han sier? Folk har  som kjent forskjellig erfaringsgrunnlag, og skjønn kan være så mangt...... 
En hund som er utselektert hos en kjører, kan være den beste hunden en annen noen gang har kjørt….
Eneste objektive og «offesielle» vurdering man har for hånden, er klokkas dom etter et løp, eller allerhelst flere løp. En kjører kan ha bra hunder, men en dårlig løpssesong pgr av manglende trening, skadde/syke hunder etc, men har man kjørt nogenlunde bra over flere sesonger, vil flesteparten av hundene i spannet være bra selv om det kan være enkelte ”medløpere”..  

Man er ikke garantert supre trekkhunder selv om man avler på to gode foreldre. Men sjansen er iallefall langt større for  å lykkes. I tillegg skal  hundene ha rasetypisk utseende og et godt gemytt. Jo flere egenskaper en er ute etter, desto vanskeligere ( eller mer utfoirdrene?) blir avlen.  Slik sett har Alaskan-folket det enklere: Løpsresultater er det eneste som teller .De trenger ikke tenke på om øra er store eller små, henger ned eller står opp, snuta for lang eller kort,  og de har tilgjengelig et stort gen-materiale med gjennomtestede trekkhunder. Den beinharde selekteringa som har foregått i Alaska  gjennom mange årtier, har sine mørke sider. Men likefullt: Det er resultatet av denne avlen  folk kjører med i Norge og ellers i verden. Enten vi liker det eller ei. Vi kan derfor ikke forvente at SH-populasjonen  skal kunne ta igjen det forspranget alaskan-avlen har fått. Men vi kan i alle fall prøve å opprettholde de egenskaper som ligger i bruksrasen Siberian Husky, utifra de forutsetninger  denne hundetypen har. Først og fremst er den en utholdende distansehund, men den kan også trenes til raskere kjøring .Imidlertid må vi ikke forandre den for å tilpasses f eks sprintkjøring, i så stor grad at den mister rasepreget.

Mange SH-folk tør kanskje ikke stille i løp fordi de tror de er dømt til alltid å komme på sisteplass.. En god SH er like bra som mange av de alaskans man treffer på løp. Problemet er at det er for få bra SHer på markedet i forhold til det antall gode alaskans som forefinnes., derfor  kreves det mer tålmodighet og mer penger for at man skal kunne opparbeide seg et godt renrasa spann.  Så de fleste begynner med blandingshunder ganske fort. 
Ikke alle alaskankjørere har superhunder eller  høye ambisjoner. Her finnes alle kategorier folk, og endel er med bare for å ha det artig.
Husk at heller ikke blandingshund-kjørere kommer gratis til gode løpsresultater Det krever målbevisst trening ( tar mye tid), god foring og godt stell, kunnskaper om hunder og utstyr. Disse tingene kan også SH-folk tilegne seg ved å   abonnere på blader, delta på seminarer, være aktive i sine respektive trekkhundklubber 
Man trenger ikke ha ambisjoner om å vinne for å kjøre løp. Man får ha som mål nr. 1 å ikke komme på siste plass, så kan man avansere etterhvert. Slå den og den klubbkameraten, kjøre bedre enn seg sjøl året etter. Det å kjøre løp er  sosialt og gøy,(men selvsagt også litt stress og blodsmak i halsen), man kommer til nye steder, treffer folk med felles interesse og lærer stadig noe nytt om seg selv og hundene. Og ha vakre naturopplevelser underveis, spesiellt hvis man kjører mellom eller langdistanseløp. Vi SH-kjørere kan vel konkurrere innbyrdes med hverandre når vi stiller i det samme åpne løpet? 

Kanskje er det mindre nifst å starte på et arrangerment med bare SHer først, så får man prøve seg på  et åpent løp siden. Du får prøve deg på Vintersamlinga til NSHK.  Her kan vi måle krefter med andre SH-spann.

Selv om de ikke er så mange, finnes det en god del  SH-kjørere rundt om i verden som hevder seg i toppen i åpne løp, særlig i mellom og langdistanse..   Rasen  er ikke håpløs. Er det ikke synd hvis den skal ende utelukkende som sofa/utstillingshund her i landet også?  Er den ikke vakrere med sele på ute i snøen enn i en  utstillingsring? Det er også en oppgave for NSHK å prøve å få folk igang, finne på ting som kan stimulere til løpsdeltagelse her hjemme.

Nå vil noen, spesiellt de mest utstillingsinteresserte, hevde at Siberian Husky er en brukshund,  ikke en løpshund. Dette argumentet synes jeg ikke holder,  men det kan jo være godt egnet til å forsvare de hunder som  ikke har muligheter til å hevde seg i løp kanskje?  Skal man imidlertid gå så langt tilbake at SHen  var utelukkende brukshund, må vi til Sibir.  På den tiden spillte utseende i alle fall ingen rolle, bare den ikke sultet i hjel, ikke frøs i hjel og gjorde jobben sin foran sleden. Fra det øyeblikk den ble importert til USA, som også står som rasens hjemland, var det for å brukes som løpshund.  Opp gjennom rasens første år i USA var det som løpshund den ble kjennt. Rasens første standard ble skrevet av løpskjørere i 1930. Og nesten alle pioneeroppdretterne var løpskjørere, og flertallet av oppdrettere i rasens første 50 år på amerikansk jord kjørte aktivt med hundene sine. 

Du synes kanskje fremdeles at løskjøring er unødvendig.: Husk: da at selv om man aldri  kommer til å ha et startnummer på brystet, er det jo artig å ha en hund som har trekklyst nok til  å trekke deg eller pulken når du er på tur, og som ikke bare tralter ved siden av med slakt tau? Har du ønske om en god turhund, ja da bør også du stille krav til valpeforeldrenes trekkegenskaper.
Lykke til