Hoinnskit som det heter på trøndersk, eller hundedritt på godt norsk, er en ekkel
bivirkning av mange menneskers kjære hobby-hunden... Menneskets beste venn. En
hårete skapning på 4 ben ( skjønt for å være nøyaktig så finnes det hårløse
utgaver også ) av diverse størrelser og fasonger. Så ulike kan hunderasene være at det
er utolig at de tilhører samme dyreslag. Små hårballer på størrelse med en tøffel og
digre beist i vektkategori kalv. Noen må friseres, andre poleres, noen trenger
mindre omtanke for å ligne det de er ment å ligne av ditto hunderase. Hunder sikler,
snorker,røyter og lukter. De biter i stykker ting, bråker, rømmer og pådrar seg både
utøy og uventede svangerskap. Alikevel må de også sies å ha sine gode sider, for
ellers hadde de jo ikke klart å tilkjempe seg tittelen menneskets beste venn. For mange
er de mennesker som ikke synes å klare seg uten å ha en hund eller fler i sitt eie.
Kanskje er vårt vestlige samfunn blitt så kaldt og menneskene så fjerne fra hverandre
at en må ha et påskudd for å komme i kontakt med andre. Enten det er sport,
rasekatter, hester eller hunder. Joda, hunden har sin sosiale funkjson, og siden vi
i den rike del av verden ikke trenger å slite døgnet rundt for å skaffe mat, må vi
istede finne på noe annet å bruke tida til Da er hunden fin å ha. For ikke å snakke om
hundekjøring. Da kan du vinke farvel til fritidsproblemene. Hundekjørerene tilhører et kapittel for seg i hundeverdenen.Andre hundeeiere
prøver iallefall å kamuflere hundenes mange udelikate sider. De bader og balsamerer
dyrene i velluktende shampooer, de børster og steller dem, de skraper tannsten og pusser
tenner i illeluktende rovdyrgap. Lorten, avfallsproduktet alle hunder har til felles ( ja
alle skapninger til og med!) pilles diskret opp i små poser., dog ikke altid. Men
hundekjørerenes hunder kan gjøre som de lyster. De pisser lykkelig inn i sine egne og
andres hundehus og legger seg ufortrødent til å sove midt oppi sine uhygieniske reder.
Enda slipper de å bade. Tilhører trekkhunden en renraset art, kan det dog slumpe at den
må gjennomgå et forskjønnende bad engang hvert jubelår, når rasehundklubben har
spesialutstilling kanskje. Herav er det nok samojedene som hyppigst må til pers for å
kunne skinne Blenda-hvitt mot dommeren. Men det heldige hundeslaget Alaskan-Huskier, de er
som regel trygge på å kunne leve hele sitt liv uten å måtte bades.
Iallefall nå som lusebad er gått av moten, istede slipper man unna med noen dråper i
nakken. Som om hundene ikke lukter vondt nok, unnlater endel kjørere å vaske selene
også, så disse får full anledning til å trekke til seg mangedobbelte doser med
bikkjelukt, våt bikkje endatil. Huttetu.
Hundeskiten er jo noe dritt. Den må elimineres. Ikke alle hundeeiere
er like flinke. Bygater om våren taler sitt tydelige språk. Og finnes det noe mer
irrriterende enn å tråkke i bikkjedritt med joggesko eller annet fottøy med dype
riller i sålene? For ikke å snakke om de stakkarene som løper barbeinte rundt i
sommergrønt gress og får oppleve å kjenne en hunddritt tyte opp mellom ttærne. Yakkk.
I andre land er folk enda mindre flinke enn i Norge til å ta opp hundedritten. I
Frankrike for eksempel. Der er det visst riktig ille. Nylig har 20 hunder dødd av
strykninforgiftning, forgiftet av åte lagt ut i en populær park. Kanskje morderen er en
som har tråkket i hundedritt noen ganger for mye.
Vår egen dritt har vi forlengst distansert oss fra, den forsvinner som
regel smertefritt og ubemerket ned i avløpsrørene. Slike vaner gjør at en føler
seg ganske ulykksalig når trangen melder seg på skogtur for eksempel. For da nytter det
ikke å dra ned do. Lorten ligger der den ble lagt, som en annen hundebærsj. Dopapir ser
litt malplassert ut på en mosekledd skogbunn. Er man endatil på tur sammen med bikkjer ,
må stedet velges med omhu og dekkes med kampesteiner. For disse udelikate dyrene har en
særegen forkjærlighet etter å rulle seg i mannskit. En ufyslig vane, høyrt opp på
lista over hundens alle ufyslige vaner. Men heldigvis er det ikke så ofte man må
forholde seg til slike traumatiske opplevelser.
En annen uhumsk vane mange hunder har, er å ete sin egen dritt i tillegg
til alle andre skapningers etterladenskaper.
Tilgangen på dritt er som regel bra. Ve den som har hunder med lange
ører og skjegg. Det slipper iallefall vi polarhundeiere. Man kan kjefte og smelle, helle
tabasco og pepper på fristende lorter, men nei. <er vanen først etablert, avvennes de
aldri. ;Med mindre uvanen skyldtes en akutt mangel på et eller annet stoff. Det er ikke
så ofte. Så å bli slikket i fjeset av hunder er ikke så koselig.
Bortsett fra syke og hjelpesøstre, som er faglig forpliktet til å ha
en viss befatning med ekskrementer og deres beskaffenhet, er vel hundekjørere det
menneskeslaget som er mest opptatt av dritt. ( i tilleg til helsepersonell må foresten
nevnes kategorien obstiperte(forstoppede) gamle damer Og menn) En hundedritt der den
ligger i all sin ufyslighet, er en indikator på hundens dagsform. Derfor granskes den
daglig, er den fast og mørk er det all grunn til tilfredshet, men så har man dager da
dritten har alle nyanser av brunt, gult, rødt,sågar grønt og grått.Kanskje slimete.
Da vekkes bekymringen. Man kontakter sine åndsfrender i
hundemiljøet om de også har hatt noe magetrøbbel på bikkjene, og drittens valører og
konsistens diskutteres livlig. Går det dårlig på et løp, kan drittens
beskaffenhet si alt. Her var årsaken. Kona til en kjører med
stor kennel kom med et hjertesukk engang:; Mannen er mye ute og reiser, og det
første han lurte på når han kom hjem var ikke hvordan kona hadde det, men hvordan den
og den bikkja var i magen! ( jeg nevner ikke navn...)
Sjøl var jeg i hine hårde kennelhjelp på en stor kennel i
Alaska. 250 hunder lager mye dritt. Vi rangerte dritten etter hvor lettplukket den var, og
værst var det selvsagt å hanskes med diarre i gress.
Åsså linene da, som man kvbeiler sammen etter endt treningstur.
Trekkhunder kan nemlig den edle kunst ikke mange andre hunder gjør etter dem: De driter i
fart... Dette resulterer selvsagt i tilsmussing av både seler, tauer og rumper i værste
fall, men slike bagateller bryr hundekjørere seg sjelden om. Et merkelig folkeferd spør
du meg. |