sukujak_kopi.gif (10487 bytes)Nay-La-Chee`s Homepage
Artikler skrevet av Rikke

Menneskets beste (og mest udelikate venn)
( Hvordan orker vi å ha hunder?)


Hoinnskit som det heter på trøndersk, eller hundedritt på godt norsk, er en ekkel bivirkning av mange menneskers kjære hobby-hunden...  Menneskets beste venn. En hårete skapning på 4 ben ( skjønt for å være nøyaktig så finnes det hårløse utgaver også ) av diverse størrelser og fasonger. Så ulike kan hunderasene være at det er utolig at de tilhører samme dyreslag. Små hårballer på størrelse med en tøffel og digre beist  i vektkategori kalv. Noen må friseres, andre poleres, noen trenger mindre omtanke for å ligne det de er ment å ligne av ditto hunderase. Hunder sikler, snorker,røyter og lukter. De biter i stykker ting, bråker, rømmer og pådrar seg både utøy og  uventede svangerskap. Alikevel må de også sies å ha sine gode sider, for ellers hadde de jo ikke klart å tilkjempe seg tittelen menneskets beste venn. For mange er de mennesker som ikke synes å klare seg uten å ha en hund eller fler i sitt eie. Kanskje er vårt vestlige samfunn blitt så kaldt og menneskene så fjerne fra hverandre at en må ha et påskudd for å komme i kontakt med andre.  Enten det er sport, rasekatter, hester eller hunder.  Joda, hunden har sin sosiale funkjson, og siden vi i den rike del av verden ikke trenger å slite døgnet rundt for å skaffe mat, må vi istede finne på noe annet å bruke tida til Da er hunden fin å ha. For ikke å snakke om hundekjøring.   Da kan du vinke farvel til fritidsproblemene.

Hundekjørerene tilhører et kapittel for seg i hundeverdenen.Andre hundeeiere prøver iallefall å kamuflere hundenes mange udelikate sider. De bader og balsamerer dyrene i velluktende shampooer, de børster og steller dem, de skraper tannsten og pusser tenner i illeluktende rovdyrgap. Lorten, avfallsproduktet alle hunder har til felles ( ja alle skapninger til og med!) pilles diskret opp i små poser., dog ikke altid.  Men hundekjørerenes hunder kan gjøre som de lyster. De pisser lykkelig inn i sine egne og andres hundehus og legger seg ufortrødent til å sove midt oppi sine uhygieniske reder. Enda slipper de å bade. Tilhører trekkhunden en renraset art, kan det dog slumpe at den må gjennomgå et forskjønnende bad engang hvert jubelår, når rasehundklubben har spesialutstilling kanskje. Herav er det nok samojedene som hyppigst må til pers for å kunne skinne Blenda-hvitt mot dommeren. Men det heldige hundeslaget Alaskan-Huskier, de er som regel trygge på å kunne leve  hele sitt liv  uten å måtte bades. Iallefall nå som lusebad er gått av moten, istede slipper man unna med noen dråper i nakken. Som om hundene ikke lukter vondt nok, unnlater endel kjørere å vaske selene også, så disse får full anledning til å trekke til seg mangedobbelte doser med bikkjelukt, våt bikkje endatil. Huttetu.

Hundeskiten er jo noe dritt. Den må elimineres. Ikke alle hundeeiere er like flinke. Bygater om våren taler sitt tydelige språk. Og finnes det noe mer irrriterende enn å tråkke i bikkjedritt med  joggesko eller annet fottøy med dype riller i sålene? For ikke å snakke om de stakkarene som løper barbeinte rundt i sommergrønt gress og får oppleve å kjenne en hunddritt tyte opp mellom ttærne. Yakkk. I andre land er folk enda mindre flinke enn i Norge til å ta opp hundedritten. I Frankrike for eksempel. Der er det visst riktig ille. Nylig har 20 hunder dødd av strykninforgiftning, forgiftet av åte lagt ut i en populær park. Kanskje morderen er en som har tråkket i hundedritt noen ganger for mye.

Vår egen dritt har vi forlengst distansert oss fra, den forsvinner som regel smertefritt og ubemerket ned i avløpsrørene.  Slike vaner gjør at en føler seg ganske ulykksalig når trangen melder seg på skogtur for eksempel. For da nytter det ikke å dra ned do. Lorten ligger der den ble lagt, som en annen hundebærsj. Dopapir ser litt malplassert ut på en mosekledd skogbunn. Er man endatil på tur sammen med bikkjer , må stedet velges med omhu og dekkes med kampesteiner. For disse udelikate dyrene har en særegen forkjærlighet etter å rulle seg i mannskit. En ufyslig vane, høyrt opp på lista over hundens alle ufyslige vaner.  Men heldigvis er det ikke så ofte man må forholde seg til slike traumatiske opplevelser.
En annen uhumsk vane mange hunder har, er å ete sin egen dritt i tillegg til alle andre skapningers etterladenskaper. 
Tilgangen på dritt er som regel bra. Ve den som har hunder med lange ører og skjegg. Det slipper iallefall vi polarhundeiere. Man kan kjefte og smelle, helle tabasco og pepper på fristende lorter, men nei. <er vanen først etablert, avvennes de aldri. ;Med mindre uvanen skyldtes en akutt mangel på et eller annet stoff. Det er ikke så ofte. Så å bli slikket i fjeset av hunder er ikke så koselig.

Bortsett fra syke og hjelpesøstre, som er faglig forpliktet til å ha en viss befatning med ekskrementer og deres beskaffenhet, er vel hundekjørere det menneskeslaget som er mest opptatt av dritt. ( i tilleg til helsepersonell må foresten nevnes kategorien obstiperte(forstoppede) gamle damer Og menn)  En hundedritt der den ligger i all sin ufyslighet, er en indikator på hundens dagsform. Derfor granskes den daglig, er den fast og mørk er det all grunn til tilfredshet, men så har man dager da dritten har alle nyanser av brunt, gult, rødt,sågar grønt og grått.Kanskje slimete.
 Da vekkes bekymringen.  Man kontakter  sine åndsfrender i hundemiljøet om de også har hatt noe magetrøbbel på bikkjene, og drittens valører og konsistens diskutteres livlig.  Går det dårlig på et løp, kan drittens beskaffenhet si alt. Her  var årsaken.    Kona til en kjører med stor kennel  kom med et hjertesukk engang:; Mannen er mye ute og reiser, og det første han lurte på når han kom hjem var ikke hvordan kona hadde det, men hvordan den og den bikkja var i magen! ( jeg nevner ikke navn...)
Sjøl var jeg i hine hårde  kennelhjelp på en  stor kennel i Alaska. 250 hunder lager mye dritt. Vi rangerte dritten etter hvor lettplukket den var, og værst var det selvsagt å hanskes med diarre i gress. 
Åsså linene da, som man kvbeiler sammen etter endt treningstur. Trekkhunder kan nemlig den edle kunst ikke mange andre hunder gjør etter dem: De driter i fart... Dette resulterer selvsagt i tilsmussing av både seler, tauer og rumper i værste fall, men slike bagateller bryr hundekjørere seg sjelden om. Et merkelig folkeferd spør du meg.


   URL: www.nay-la-chee.net
Web-master: Rikke Bergendahl
   All articles by Rikke Most photos by Rikke
© Rikke Bergendahl