Snøanker

Snøankeret er en kloforma "metalldings" som er sveisa/støpt av metall, som stål eller aluminium.
Det er forbundet til sleden med et tau som er festet sammen med trekkliner/slepetau foran
Under kjøring henges det opp under styrebøylen eller i en egen holder Det trampes ned i snøen ved stopp. Da skal det i den utstrekning det er mulig, holde fast sleden/spannet mens kjøreren f eks går fram og ordner noe, eller skal ta en pause.

Imidlertid er det ikke alltid så enkelt. Det finns godt og dårlig ankerfeste, avhengig av snømengde og konsistens. Ideelt ankerfeste blir det først når et brukbart snøfall har pakket seg etter mildvær for så å fryse på igjen.
Er snøen løs eller for sparsom, kan ankeret plutselig løsne når hundene rykker til, og mang en kjører har vel mistet spannet på grunn av dette. Mange bruker to anker for sikkerhets skyld. Desto større spann desto større anker. Tidlig på vinteren/ ved kjøring på brøyta skogsbilveier kan mangel på ankerfeste være et problem.
Ankeret bør sitte så langt bak at man får sparket det godt ned i snøen. Sitter det FOR langt bak, kan en miste kontroll på sleden når man bøyer seg for å dra det opp. Sitter det for langt foran får man ikke sparket det ordentlig ned. Det finnes forskjellige festeannordninger for å holde det fast på sleden. Faller det ned i snøen i fart, kan det by på forviklinger om man får det under en meie eller enda bedre(værre) under bremsen....) Da er det kjekt å ha et reserveanker. Selv kjører jeg alltid med to anker, det har berga meg utav kniper mang en gang.
Det kan også være greit at det henger en tauløkke på ankere for de gangene det setter seg så dypt nedi snøen at man ikke finner det igjen!
En sikkerhetsforanstaltning ifall man velter er å ha en nakkeline med krok på ankerbøylen og feste denne til handløkka i slepetauet.(om man bruker slikt) Om man velter og blir hengende etter spannet i slepetauet vil dette rive med seg ankeret i fallet og forhåpentligvis sette seg fast.
Vinkelen på ankertauet har endel å si for hvor godt ankeret sitter. Denne vil variere etter sledemodell og hvorvidt tauet løper ut mellom meie/plan eller på oversiden av crashbøylen.
Noen ganger kan man oppleve at ankeret sitter så hardt at man nesten ikke får det løs. da er det og kjekt å ha et anker til så man kan konsentrere seg om å sparke/ hakke løs det som sitter fast.

Her sees noen forskjellige ankertyper. De to til venstre er såkalte Istind-anker. De graver seg godt ned i snøen og løsner det så setter det seg fast igjen relativt kjapt. Denen modellen er absolutt den sikreste og mest populære.De finnes i 3 størrelser. Dannler har et som ligger midt imellom small og medium Istind i størrelse. Det fins mange lignende modeller etterhvert
Anker med veldig spisse pigger som anker nr 2-og 3 er ikke å anbefale ifall man ramler oppå dem under uhell.
Men de kan være kjekke å ha til frontanker på høsttrening f eks.

Her er et Dannler anker med en nakkeline på. Denne fester jeg til handløkka på slepetauet, ifall jeg velter. Skal jeg ankre opp bruker jeg et større Istindanker så er det lille ankeret *reserve* Siden jeg har korte og lange sleder, store og små anker merker jeg ankertauene med farget tape så jeg vet hvor de hører hjemme

Dette er et såkallt oppstallingsanker. Det brukes til å feste liner/ langkjetting ved pausing. Det graves et stykke ned i snøen så tramper man godt til
Man kan og lage slike av finerplater.