I Norge er det jo bare lengre distanser som *teller*,  så vi som syns mellomdistanse er helt ok blir mast på til det kjedsommelige  om NÅR vi skal kjøre langdistanse, Femundløpet og Polardistans i særdeleshet.  Jeg hadde omsider kommet til at jeg skulle kjøre Polardistans 300 denne vinteren og ta det som en tur og en erfaring. Hadde fått høre at det var et  trivelig løp og siden det går i mars har man litt bedre tid å trene på enn før Femundløpet.

Jeg er langt fra den mest målbevisste og strukturerte, så da vinteren skred hen hadde det blitt lite campingturer og dobbeltturer, samt  en del skader på diverse hunder. Så når det var 5 minutter til påmeldingsfristen ble det Polardistans 160 sånn til å begynne med, altså lang mellomdistanse men med en *smak* av langdistanse for oss som ikke er erfarne med det. . Drevsjøløpet på 10 mil har jeg kjørt noen ganger og det er det lengste jeg har startet i. Jeg tenkte at dette blir en veldig dyr og slitsom påskespasertur, for 6 hunder med full slede klarer vel knapt å dra noe mer enn det, opp alle bakkene som det sikkert var, og min  såkalte egentrening falt som så mange ganger før, i fisk.
Er man lat så er man, og da burde man selvsagt egentlig kjøre alaskans eller åpen klasse siberiansJ
Jeg gledet meg til løpet en liten periode, men så ble de daglige oppdateringene av været i Särna bare litt for deprimerende. Ikke en kuldegrad i sikte.

God tid tror man alltid man har, og det er jeg neppe alene om, plutselig var det bare noen få dager til løpet og jeg skulle jobbe, trene samt ordne masse utstyr på tilmålt tid…
Det skulle skiftes fra Bw til Qcr skinner på Bw sleden (og det er  litt av et pirkearbeid) takk å pris så klarte vi å få på skinnene perfekt så belegget skled enkelt og knirkefritt på (fins det noe verre enn belegg som trenger 2 personer og hammer for å få på???) Skiver under alle skruehull er definitivt å anbefale…
Sledetrekket skulle vaskes og borrelåsene syes på ordentlig, Bw er meget forseggjort så det var en rekke skruer som måtte ut for å frigjøre det, en passe jobb for Ronny som egner seg mer til pirk og flid enn slurvete meg. Bremsepigger ble skiftet, alle strikker likeså, meier sågar oljet for med regnværet som værmeldingen spådde så ville jo skiene trekke til seg minst noen liter vann. Klokka ble mange både ene og andre kvelden

Oinakka n har sete (noe som fristet min noe slitte korsrygg som blir aaaav av å stå lenge) men når jeg drev på med begge sledene og ble minnet på hvor mye mer forseggjort BWen er så turte jeg ikke tanken på den vinglete Oinakkan med full last, fikk heller sitte på huk når ryggen skulle avlastes.

Kjøkkengulvet ble som en skøytebane av impregneringssprayen som jeg raust sprayet på både det ene og andre av utstyr.
Lobbene ankom 2 dager før avreise men værmeldingen tilsa  gummistøvler. Masse + grader og regn regn regn i hele langtidsvarselet. Så da kom de kalde men lette Baffinstøvlene til nytte.
Skulle låne Skiens rustfrie forkoker av Frank men da jeg hørte den veide 5 kg fikk jeg lagt inn i programmet å lage en, den ble på 1,5kg istede.. Becker malingfabrikk hadde ukens rareste henvendelse da jeg kom inn med 4,5 liter Triangiagryte i hånda og spurte etter malingspann den kunne stå i…De så rart  på meg men to perfekte, ubesudlete flotte spann til forkoker fikk jeg. Snart luktet det *langdistansesjekkpunkt* da kokeren ble prøveoppfyrt utenfor døra.

Litt komisk all beregningen av vektbesparelser, man titter ned på sin noe korpulente utrente kropp med 15 kg for mye fett, så sparer man for harde livet noen gram med å ta med samekniv istedefor øks etc etc…

Kontoen ble raskt slank av løpsinnkjøp, alt fra lobber, sprit, kokekar, energimat, impregnering, snackepølser, solbriller, lett spade, tynn wire, Balto you name it!
Rakk et lynkurs i gps, alle skjemaene som svenskene fordrer ble fylt ut på dataen, man hadde sirlige huskelister for alt….(nei, glemte faktisk ingenting på hele turen!!!)

Etter vintersamlinga hadde noen av hundene kremtet og harka en del, men jeg trodde det var over Da det eneste som gjenstod var å putte hundene i bilen før avreise hosta og harka Troy og Isi noe veldig. Jeg fikk en temmelig dårlig mageføelse da Pipaluk og Sikpok harka besatt da jeg leide dem til bilen. Hadde ikke hørt noenting på dem før. Skulle jeg bli hjemme?? Telefonerte panisk noen NSHK medlemmer ang hosteståa. Ingen hadde veldig sjuke bikkjer, bare litt småkremting

Vi duret mot  Sãrna, stod med røde bokstaver på pm en at siste frist for anmeldning til veterinærbesiktning var kl 14 tirsdag…kom fram 3 minutter på 14, men ble sittende lenge i kø på *papirsjekken.*

Hundene ble klarert for start men kl 21 om kvelden ringte jeg etter veterinæren og ba henne sjekke Pip og Sik igjen, for de kremtet stadig  mye mer enn *normalt*. Lunger, lymfekjertler og svelg var normale så fikk fortsatt klarsignal til å starte
Heldigvis var det opphold mens man pakket sleder på tirsdag ettermiddag, løpssjefen sjekket at man hadde alt av obligatorisk utstyr. Jeg hadde *prøvepakket* hjemme og var stolt av at jeg husket hvor alt var plassert
Det regna friskt om natten og alt var grått og vått.
Birgit og Gitte hjalp meg før start, Gitte er jo en proff handler allerede og kjempeflink med hunder Da Birgit hørte kremtelydene fra Sik og Pip var hun sikker på hun snart ble oppringt for å hente dem på sjekkpunkt og jeg så for meg at de ville slutte å trekke etter kort tid., sukk, 4 spann og den lasta var deprimerende å tenke på…
Men så feil kan man ta.

Vi kom oss av gårde og det gikk i fint driv gjennom skogene. Alle hundene lå bra  i selen, belegget gled godt på det våte føret og sålen bar.
Stigning hele veien mot fjellovergangen men ikke så mye at man merket stort til det. Allerede etter en mil lurte jeg på om jeg var på rett vei. *å neiii…* de som skulle kjøre 30 og 40mil skulle ta av mot venstre og dette var eneste krysset jeg hadde sett mot venstre. Var det noe jeg IKKE hadde lyst til så var det å kjøre mer enn vi måtte…Pokkeren åssen skulle dette gå. Prøvde å ringe løypesjefenn, ingen svar. I tvil om veien allerede nå, men heldigvis kom Malin S forbi mens jeg stod der og lurte, så vi VAR på rett veg. Hadde dessverre ikke ruta inne på gpsen, men den ble brukt til å sjekke distansen med jevne mellomrom.

På dette strekket var det vanskelig å sparke for selv om snøen bar hundene bar den ikke sparkefoten. Tok igjen Katerina og vi kjørte sammen ganske lenge, skravla litt og var fornøyde med tingenes tilstand. Vi snakket om å kjøre sammen over fjellet om været var skummelt.
Da det var snacketid hadde Katerina tenkt seg 20 minutter lunch i et vindskydd  før fjellet, jeg hadde allerede dratt fra henne litt og var ferdig med å snacke da hun tok meg igjen  så noe slikt hadde jeg da ikke tid til!

Hun droppet det og, vi tok en felles tissepause mens hundene skrek og hoppet, mine ville ikke hvile, og derefter så jeg henne ikke før på sjekkpunktet.
Nå bar det alene oppover mot snaufjellet, det blåste temmelig friskt selv nede i skogen, isete, finkorna  snø lå vannrett i lufta og stakk i øynene og løypa var ikke veldig synlig.

Det var nummeret før whiteout på fjellet, men man så heldigvis en til to merkekryss av gangen. Jeg var lettet  for å krysse over i dagslys. Bikkjene snuste seg fint fram til løypa og holdt seg til merkingen, jeg hadde en strul med den tunge sleden og skråkjøring, selv i oppoverbakkene. Dette var det eneste jeg fant slitsomt på turen, hele fjellpartiet, samt deler av den andre løypa som var ganske dosert,  ble tilbrakt på en meie med hele kroppsvekten utafor sleden mens jeg holdt i siden av styrebøylen, så armene ble temmelig gåene. Man fabulerte selvsagt om ski som kunne kantes.
Egentlig er det litt deilig å kjenne elementene på kroppen, så lenge man kan se løypemerking.. Vinden kom fra siden men bikkjene gikk så fint og rett fram og jobbet utmerket. Jeg hadde starta temmelig tynnkledd for blir fort varm og trodde jo at  jeg skulle bli temmelig svett av å GÅ, men den gang ei, bikkjene dro jo meg på lasset,  ble bare kaldere og kaldere så måtte kle på meg det meste jeg hadde med av ekstra klær.

Karsten hadde fortalt om den spektakulære utsikten der oppe men den gikk vi dessverre glipp av i år. Man mister nesten følelsen med om det går opp eller ned når alt er hvitt men etter hvert var vi over på andre siden, en lettelse å skimte trær igjen
Hadde bare møtt et par spann på veien over. Vi ankom sjekkpunktet ved halv femtiden og fikk tildelt en flekk å hvile på. Det har aldri vært obligatorisk hvile på  160 km før  men fordi det hadde stått på hjemmesiden i år ved en feil og mange hadde sett det, måtte det gjennomføres. På nettet stod det for tidlig innkomst tid på meg, så folk trodde jeg hadde kjørt mye fortere enn jeg hadde …alternativt somla veldig med ekstra hvile…
Vi fikk beskjed om at løypa videre var kortet inn ca 3 mil av sikkerhetshensyn, vannene var begynt å gå opp.

Jeg var som vanlig lat og gad ikke sette opp teltet. Vindsekken som ikke ble godkjent, lå i bilen så jeg gjorde som Malin, la meg i sovepose med trekk på liggeunderlag på snøen da bikkjene var foret og jeg hadde inntatt en halvkald frysetørra poserett som smakte spy (sikkert derfor den var på tilbud på XXL)

Det begynte å falle isregn igjen  som traff meg i trynet, alternativt var trekket over nesa fullt av kondens…ingen søvn altså. Selv i telt hadde det vært vanskelig så lenge man hadde samojeder og grønlendere i farvannet, for disse rauta og jappa om hverandre mens Shene sov søtt…

Venta i eninga før vi endelig  fikk lov til å dra 22 46. Det snødde og blåste og tettere ble det bortover myrene der vinden fikk tak. Jeg stod  med ørneblikk og så etter merking hele tiden for her var det et godt stykke mellom de røde kryssene på skuterleden.. De andre sa at det aldri hadde vært så bra merka før, og gudskjelov for det, blant annet var refleksbrikkene fornyet. Uten dem er man nesten hjelpeløs i slikt vær…
Var  ikke så altfor lenge før meg at Mirelle hadde kjørt ut (med Vargevasspann) så kunne skimte konturer av sporet. Heldigvis var fokkesnøen ikke trå, var mer som å gli fram på bomull og det var litt deilig på et vis. Kom av løypa ved et par anledninger men så refleksene fra merkingen lengre bort så fikk leid bikkjene på rett spor igjen. Det snødde større og større snøfiller og de begynte å legge seg på merkeskiltene. Jeg var veldig glad jeg ikke startet enda en time senere. Var litt obs på River, han gikk i galopp når farten egentlig tilsa trav (og dagen etter innkomst haltet han ganske kraftig dessverre) men han dro hele veien og kunne ikke se halting underveis

På en liten flekk i skogen var det plutselig mobildekning og det pep inn med smser. Burde ikke stått og titta på mobilen for plutselig var jeg i tvil om løypa…pokkern altså så dum man er…angsten kom krypende

Men langt om lenge kom et blått bekreftelsesskilt og i likhet med andre partier av løypa ble man VELDIG lettet for å se dem nesten så man ropte høyt hurra!(jo jeg ropte faktisk høyt hurra ved et par anledninger)  Jeg hadde vondt i korsryggen, så sparket bare litt dann og vann men bikkjene dro av gårde i et ganske greit trav. Pipaluk var den eneste som var litt sliten etter sjekkpunktet og ikke hang med når det gikk som fortest men hun dro straks det gikk saktere igjen. Og hun er den av de 6 med minst trening. Jeg maste aldri på dem, lot dem gå i sitt eget tempo.
Omsider så vi bålet på Sir Michael og da var det bare 5 km igjen, for det meste på isen. Her var det nå veldig sørpete og vått av overvann så det gikk ikke fort men bikkjene trasket av sted. Etter hvert så vi det koselige synet av faklene opp mot mål og klokka  03 39 kjørte vi over målstreken  I likhet med alle kjørerne fikk jeg en god klem av løpssjefen Ulla og ble invitert inn på litt mat. Hurra, vi klarte det uten å kjøre feil!
De var ikke veldig lystne på ut av bilen ved lufting en time senere, men etter det var de pigge og blide som før.
Ravn og Carlos gikk i lead hele turen og var kjempeflinke, lånehunden Vytok jobbet jevnt og hardt hele veien, en flott hund og den  den sterkeste *motoren* sammen med ivrige River, Sikpok gikk veldig jevnt og Pipaluk flott fram til sjekkpunkt, så var hun litt mer sliten enn de andre derfra. Vi ble nr 6 av 15 startende (en brøt og en ble diska fordi han ikke hadde telt i sleden) sånn midt på treet tidsmessig, men jeg var kjempefornøyd med både meg selv og bikkjene! Hadde med altfor mye mat til meg og hundene samt drikke til meg,  så sånne ting lærer man litt om.

Banketten er ikke før lørdag  og var innpå tanken på å dra hjem men siden jeg hadde tatt ut ferie fredag og lørdag tenkte jeg at jeg fikk være med på bankett denne gangen. Lange late dager med felles frokoster, pizzaspising,   hundelufting og skravling med kjente og ukjente fra inn og utland, koselig i grunn. Folk kom i må til langt utpå fredagen. Bivånet for øvrig avtaking av skistøvler etter 30 mil i farta, det luktet definitivt IKKE godt he he. Jammen er folk spreke.
Det ble kuldegrader og sol etter alle hadde kommet i mål

Et stort apparat å holde et slikt løp gående over flere dager, kjempeinnsats fra mange frivillige medhjelpere.Alle var blide og trivelige Flott at det finnes et distansearrangement for polarhunder i sprintlandet Sverige…

Kan absolutt anbefale andre å starte i dette løpet! Her er alt fra racere til folk som er ute på tur. Lettkjørt terreng og trivelig atmosfære.  Jeg kommer nok definitivt tilbake iallfall!