I Norge er det
jo bare lengre distanser som *teller*,
så vi som syns mellomdistanse er helt ok blir mast på til det
kjedsommelige om NÅR vi skal
kjøre langdistanse, Femundløpet og Polardistans i særdeleshet.
Jeg hadde omsider kommet til at jeg skulle kjøre Polardistans 300
denne vinteren og ta det som en tur og en erfaring. Hadde fått høre at
det var et trivelig løp og
siden det går i mars har man litt bedre tid å trene på enn før
Femundløpet.
Jeg
er langt fra den mest målbevisste og strukturerte, så da vinteren skred
hen hadde det blitt lite campingturer og dobbeltturer, samt
en del skader på diverse hunder. Så når det var 5 minutter til
påmeldingsfristen ble det Polardistans 160 sånn til å begynne med, altså
lang mellomdistanse men med en *smak* av langdistanse for oss som ikke
er erfarne med det. . Drevsjøløpet på 10 mil har jeg kjørt noen ganger
og det er det lengste jeg har startet i. Jeg tenkte at dette blir en
veldig dyr og slitsom påskespasertur, for 6 hunder med full slede klarer
vel knapt å dra noe mer enn det, opp alle bakkene som det sikkert var,
og min såkalte egentrening
falt som så mange ganger før, i fisk.
Er man lat så er man, og da burde man selvsagt egentlig kjøre alaskans
eller åpen klasse siberiansJ
Jeg gledet meg til løpet en liten periode, men så ble de daglige
oppdateringene av været i Särna bare litt for deprimerende. Ikke en
kuldegrad i sikte.
God tid tror
man alltid man har, og det er jeg neppe alene om, plutselig var det bare
noen få dager til løpet og jeg skulle jobbe, trene samt ordne masse
utstyr på tilmålt tid…
Det skulle skiftes fra Bw til Qcr skinner på Bw sleden (og det er
litt av et pirkearbeid) takk å pris så klarte vi å få på skinnene
perfekt så belegget skled enkelt og knirkefritt på (fins det noe verre
enn belegg som trenger 2 personer og hammer for å få på???) Skiver under
alle skruehull er definitivt å anbefale…
Sledetrekket skulle vaskes og borrelåsene syes på ordentlig, Bw er meget
forseggjort så det var en rekke skruer som måtte ut for å frigjøre det,
en passe jobb for Ronny som egner seg mer til pirk og flid enn slurvete
meg. Bremsepigger ble skiftet, alle strikker likeså, meier sågar oljet
for med regnværet som værmeldingen spådde så ville jo skiene trekke til
seg minst noen liter vann. Klokka ble mange både ene og andre kvelden
Oinakka n har
sete (noe som fristet min noe slitte korsrygg som blir aaaav av å stå
lenge) men når jeg drev på med begge sledene og ble minnet på hvor mye
mer forseggjort BWen er så turte jeg ikke tanken på den vinglete
Oinakkan med full last, fikk heller sitte på huk når ryggen skulle
avlastes.
Kjøkkengulvet
ble som en skøytebane av impregneringssprayen som jeg raust sprayet på
både det ene og andre av utstyr.
Lobbene ankom 2 dager før avreise men værmeldingen tilsa
gummistøvler. Masse + grader og
regn regn regn i hele langtidsvarselet. Så da kom de kalde men lette
Baffinstøvlene til nytte.
Skulle låne Skiens rustfrie forkoker av Frank men da jeg hørte den veide 5 kg fikk jeg lagt inn i
programmet å lage en, den ble på 1,5kg istede.. Becker malingfabrikk
hadde ukens rareste henvendelse da jeg kom inn med 4,5 liter Triangiagryte i
hånda og spurte etter malingspann den kunne stå i…De så rart
på meg men to perfekte, ubesudlete flotte spann til forkoker fikk
jeg. Snart luktet det *langdistansesjekkpunkt* da kokeren ble
prøveoppfyrt utenfor døra.
Litt komisk all beregningen av
vektbesparelser, man titter ned på sin noe korpulente utrente kropp med
15 kg for mye fett, så sparer man for harde livet
noen gram med å ta med samekniv istedefor øks etc etc…
Kontoen ble
raskt slank av løpsinnkjøp, alt fra lobber, sprit, kokekar, energimat,
impregnering, snackepølser, solbriller, lett spade, tynn wire, Balto you
name it!
Rakk et lynkurs i gps, alle skjemaene som svenskene fordrer ble fylt ut
på dataen, man hadde sirlige huskelister for alt….(nei, glemte faktisk
ingenting på hele turen!!!)
Etter
vintersamlinga hadde noen av hundene kremtet og harka en del, men jeg
trodde det var over Da det eneste som gjenstod var å putte hundene i
bilen før avreise hosta og harka Troy og Isi noe veldig. Jeg fikk en
temmelig dårlig mageføelse da Pipaluk og Sikpok harka besatt da jeg
leide dem til bilen. Hadde ikke hørt noenting på dem før. Skulle jeg bli
hjemme?? Telefonerte panisk noen NSHK medlemmer ang hosteståa. Ingen
hadde veldig sjuke bikkjer, bare litt småkremting
Vi duret mot
Sãrna, stod med røde bokstaver på pm en at siste frist for
anmeldning til veterinærbesiktning var kl 14 tirsdag…kom fram 3 minutter
på 14, men ble sittende lenge i kø på *papirsjekken.*
Hundene ble
klarert for start men kl 21 om kvelden ringte jeg etter veterinæren og
ba henne sjekke Pip og Sik igjen, for de kremtet stadig
mye mer enn *normalt*. Lunger, lymfekjertler og svelg var normale
så fikk fortsatt klarsignal til å starte
Heldigvis var det opphold mens man pakket sleder på tirsdag ettermiddag,
løpssjefen sjekket at man hadde alt av obligatorisk utstyr. Jeg hadde
*prøvepakket* hjemme og var stolt av at jeg husket hvor alt var plassert
Det regna friskt om natten og alt var grått og vått.
Birgit og Gitte hjalp meg før start, Gitte er jo en proff handler
allerede og kjempeflink med hunder Da Birgit hørte kremtelydene fra Sik
og Pip var hun sikker på hun snart ble oppringt for å hente dem på
sjekkpunkt og jeg så for meg at de ville slutte å trekke etter kort
tid., sukk, 4 spann og den lasta var deprimerende å tenke på…
Men så feil kan man ta.
Vi kom oss av gårde og det gikk i fint driv gjennom skogene. Alle
hundene lå bra i selen,
belegget gled godt på det våte føret og sålen bar.
Stigning hele veien mot fjellovergangen men ikke så mye at man merket
stort til det. Allerede etter en mil lurte jeg på om jeg var på rett
vei. *å neiii…* de som skulle kjøre 30 og 40mil skulle ta av mot venstre
og dette var eneste krysset jeg hadde sett mot venstre. Var det noe jeg
IKKE hadde lyst til så var det å kjøre mer enn vi måtte…Pokkeren åssen
skulle dette gå. Prøvde å ringe løypesjefenn, ingen svar. I tvil om
veien allerede nå, men heldigvis kom Malin S forbi mens jeg stod der og
lurte, så vi VAR på rett veg. Hadde dessverre ikke ruta inne på gpsen,
men den ble brukt til å sjekke distansen med jevne mellomrom.
På dette
strekket var det vanskelig å sparke for selv om snøen bar hundene bar
den ikke sparkefoten. Tok igjen Katerina og vi kjørte sammen ganske
lenge, skravla litt og var fornøyde med tingenes tilstand. Vi snakket om
å kjøre sammen over fjellet om været var skummelt.
Da det var snacketid hadde Katerina tenkt seg 20 minutter lunch i et
vindskydd før fjellet, jeg
hadde allerede dratt fra henne litt og var ferdig med å snacke da hun
tok meg igjen så noe slikt hadde
jeg da ikke tid til!
Hun droppet det
og, vi tok en felles tissepause mens hundene skrek og hoppet, mine ville
ikke hvile, og derefter så jeg henne ikke før på sjekkpunktet.
Nå bar det alene oppover mot snaufjellet, det blåste temmelig friskt
selv nede i skogen, isete, finkorna snø
lå vannrett i lufta og stakk i øynene og løypa var ikke veldig synlig.
Det var nummeret før whiteout på fjellet, men man så heldigvis en til to
merkekryss av gangen. Jeg var lettet for
å krysse over i dagslys. Bikkjene snuste seg fint fram til løypa og
holdt seg til merkingen, jeg hadde en strul med den tunge sleden og
skråkjøring, selv i oppoverbakkene. Dette var det eneste jeg fant
slitsomt på turen, hele fjellpartiet, samt deler av den andre løypa som
var ganske dosert, ble tilbrakt
på en meie med hele kroppsvekten utafor sleden mens jeg holdt i siden av
styrebøylen, så armene ble temmelig gåene. Man fabulerte selvsagt om ski
som kunne kantes.
Egentlig er det litt deilig å kjenne elementene på kroppen, så lenge man
kan se løypemerking.. Vinden kom fra siden men bikkjene gikk så fint og
rett fram og jobbet utmerket. Jeg hadde starta temmelig tynnkledd for
blir fort varm og trodde jo at
jeg skulle bli temmelig svett av å GÅ, men den gang ei, bikkjene
dro jo meg på lasset, ble bare
kaldere og kaldere så måtte kle på meg det meste jeg hadde med av ekstra
klær.
Karsten hadde fortalt om den spektakulære utsikten der oppe men den gikk
vi dessverre glipp av i år. Man mister nesten følelsen med om det går
opp eller ned når alt er hvitt men etter hvert var vi over på andre
siden, en lettelse å skimte trær igjen
Hadde bare møtt et par spann på veien over. Vi ankom sjekkpunktet ved
halv femtiden og fikk tildelt en flekk å hvile på. Det har aldri vært
obligatorisk hvile på 160 km før
men fordi det hadde stått på
hjemmesiden i år ved en feil og mange hadde sett det, måtte det
gjennomføres. På nettet stod det for tidlig innkomst tid på meg, så folk
trodde jeg hadde kjørt mye fortere enn jeg hadde …alternativt somla
veldig med ekstra hvile…
Vi fikk beskjed om at løypa videre var kortet inn ca 3 mil av
sikkerhetshensyn, vannene var begynt å gå opp.
Jeg var som
vanlig lat og gad ikke sette opp teltet. Vindsekken som ikke ble
godkjent, lå i bilen så jeg gjorde som Malin, la meg i sovepose med
trekk på liggeunderlag på snøen da bikkjene var foret og jeg hadde
inntatt en halvkald frysetørra poserett som smakte spy (sikkert derfor
den var på tilbud på XXL)
Det begynte å
falle isregn igjen som traff meg
i trynet, alternativt var trekket over nesa fullt av kondens…ingen søvn
altså. Selv i telt hadde det vært vanskelig så lenge man hadde samojeder
og grønlendere i farvannet, for disse rauta og jappa om hverandre mens
Shene sov søtt…
Venta i eninga før vi endelig
fikk lov til å dra 22 46. Det
snødde og blåste og tettere ble det bortover myrene der vinden fikk tak.
Jeg stod med ørneblikk og så
etter merking hele tiden for her var det et godt stykke mellom de røde
kryssene på skuterleden.. De andre sa at det aldri hadde vært så bra
merka før, og gudskjelov for det, blant annet var refleksbrikkene
fornyet. Uten dem er man nesten hjelpeløs i slikt vær…
Var ikke så altfor lenge før
meg at Mirelle hadde kjørt ut (med Vargevasspann) så kunne skimte
konturer av sporet. Heldigvis var fokkesnøen ikke trå, var mer som å gli
fram på bomull og det var litt deilig på et vis. Kom av løypa ved et par
anledninger men så refleksene fra merkingen lengre bort så fikk leid
bikkjene på rett spor igjen. Det snødde større og større snøfiller og de
begynte å legge seg på merkeskiltene. Jeg var veldig glad jeg ikke
startet enda en time senere. Var litt obs på River, han gikk i galopp
når farten egentlig tilsa trav (og dagen etter innkomst haltet han
ganske kraftig dessverre) men han dro hele veien og kunne ikke se
halting underveis
På en liten
flekk i skogen var det plutselig mobildekning og det pep inn med smser.
Burde ikke stått og titta på mobilen for plutselig var jeg i tvil om
løypa…pokkern altså så dum man er…angsten kom krypende
Men langt om
lenge kom et blått bekreftelsesskilt og i likhet med andre partier av
løypa ble man VELDIG lettet for å se dem nesten så man ropte høyt
hurra!(jo jeg ropte faktisk høyt hurra ved et par anledninger)
Jeg hadde vondt i korsryggen, så
sparket bare litt dann og vann men bikkjene dro av gårde i et ganske
greit trav. Pipaluk var den eneste som var litt sliten etter
sjekkpunktet og ikke hang med når det gikk som fortest men hun dro
straks det gikk saktere igjen. Og hun er den av de 6 med minst trening.
Jeg maste aldri på dem, lot dem gå i sitt eget tempo.
Omsider så vi bålet på Sir Michael og da var det bare 5 km igjen, for det meste på
isen. Her var det nå veldig sørpete og vått av overvann så det gikk ikke
fort men bikkjene trasket av sted. Etter hvert så vi det koselige synet
av faklene opp mot mål og klokka
03 39 kjørte vi over målstreken I
likhet med alle kjørerne fikk jeg en god klem av løpssjefen Ulla og ble
invitert inn på litt mat. Hurra, vi klarte det uten å kjøre feil!
De var ikke veldig lystne på ut av bilen ved lufting en time senere, men
etter det var de pigge og blide som før.
Ravn og Carlos gikk i lead hele turen og var kjempeflinke, lånehunden
Vytok jobbet jevnt og hardt hele veien, en flott hund og den
den sterkeste *motoren* sammen
med ivrige River, Sikpok gikk veldig jevnt og Pipaluk flott fram til
sjekkpunkt, så var hun litt mer sliten enn de andre derfra. Vi ble nr 6
av 15 startende (en brøt og en ble diska fordi han ikke hadde telt i
sleden) sånn midt på treet tidsmessig, men jeg var kjempefornøyd med
både meg selv og bikkjene! Hadde med altfor mye mat til meg og hundene
samt drikke til meg, så
sånne ting lærer man litt om.
Banketten er
ikke før lørdag og var innpå
tanken på å dra hjem men siden jeg hadde tatt ut ferie fredag og lørdag
tenkte jeg at jeg fikk være med på bankett denne gangen. Lange late
dager med felles frokoster, pizzaspising,
hundelufting og skravling med kjente og ukjente fra inn og
utland, koselig i grunn. Folk kom i må til langt utpå fredagen. Bivånet
for øvrig avtaking av skistøvler etter 30 mil i farta, det luktet
definitivt IKKE godt he he. Jammen er folk spreke.
Det ble kuldegrader og sol etter alle hadde kommet i mål
Et stort
apparat å holde et slikt løp gående over flere dager, kjempeinnsats fra
mange frivillige medhjelpere.Alle var blide og trivelige Flott at det
finnes et distansearrangement for polarhunder i sprintlandet Sverige…
Kan absolutt anbefale andre å starte i dette løpet! Her er alt fra
racere til folk som er ute på tur. Lettkjørt terreng og trivelig
atmosfære. Jeg kommer nok
definitivt tilbake iallfall!
|