Polardistans
2009
Da nærmet
Polardistans seg med stormskritt igjen.
Ronny skulle kjøre denne gang.
Jeg hadde vært
flink og begynt utstyrspakking i GOD tid, det lå stablet i stua i minst
12 dager, skrev lister, maste på Ronny om alt som skulle ordnes, fikk
tilslutt sendt han ut på trappa med forkoker`n for å smelte snø og ta
tiden og spritmengdene. Han skulle øve på å sette på sokker og
håndleddsvarmere etc…. Det var veldig mildt så ble ikke så mye turer på
hundene siste perioden, orka ikke å reise så langt for å trene. Masse
grubling på NÅR, eller OM man skulle ha et par tre timers hvile. To
ganger eller en gang. Eller ingen. Nei ikke ingen.(løypa var
opprinneling 19-20 mil)
Jeg pøset på
med alskens info om smått og stort (miltraljøse 1 var det ikke?) men
ikke alt kan feste seg på en gang. Og endel ting må man bare erfare i
praksis.
Og hviling og
den slags har jeg ikke akkurat noen erfaring med selv annet enn i
teorien
Så begynte
løpetidshelvete da, Hexa som skulle være hovedleder med Ravn stod og
trøkket høna i nettingen og vrengte halen, Pip var høyløpsk også. Sikpok
ble paret 12 dager før, skulle jeg ta sjansen på henne… ville hun være
trøtt og kvalm, ville hun absorbere evnt valper?
Ravn blir helt ukonsentrert om løpetidstispene går BAK han da snur han
seg ørten ganger i oppoverbakkene, så de må kunne gå foran MED han
da går han som normalt. Men blir jo mer stopping på 16-17 mil enn på
Heldigvis fikk
vi i år igjen låne Vytok, et hardtarbeidende råskinn av Kari og Ulf, han
stod allerede her etter å ha paret Sikpok så vi landa på å skåne Sikpok.
Hexa og Pipaluk stod igjen hjemme med sine fristende dufter og Tesslin
ble utpekt som medleder. Hun ble skadet etter Vikerfjell og har en del
mindre trening enn de andre men hun gikk ok på langturen på 9,5 mil.
Uansett hadde vi 5 sterke gutter i spannet. Værmeldingen i Sârna ble
sjekket regelemssig i dagesvis, snø, snø snø og ganske mildt:
Gledet meg til tørre fine vårveier til Sârna i
motsetning til vinterens tidligere glatte, kjipe kjøreturer til løp,,
men den gang ei. Tiltross for all tidlig pakking kom vi oss ikke av sted
før ved 18 tiden (vel jeg sov etter vakt først da) Snøen
lava ned i store mengder og det hadde ikke vært måkt noe særlig fra
Elverum til langt inni Sverige siden det var søndagskveld . Hmmm er det
utakknemlig å tenke IKKE MER SNØ NÅ?
Vi fikk
installert oss i hovedhuset og hadde mandagen til å ordne det praktiske
(sjekke alle papirer på hundene, veterinærsjekk, utstyrssjekk,
kjørermøte) mingle, skravle, lufte hunder og pakke slede. Sjekkpunkt
Løvnesvallen var kutta ut siden løypa var på nesten 20 mil, istede ble
den borti 17 med første og eneste sjekkpunkt Lofsdalen etter 6,5-7 mil.
Litt tidlig å hvile der så Ronny skulle finne et sted å stoppe ca
halveis. Dette grudde han mest for.
Han hadde med masse drikke, masse rødsprit og en liter vann til å ha i
bunn av forkokern så snøen skulle smelte kjappere….Han hadde godt med
ikke-obligatorisk ekstrautstyr, gnagsårtrøyer,håndleddsvarmere, ekstra
seler, sokker, salve, lange og korte tau, lineseksjon etc.
Spannet var da
altså tilslutt Ravn og Tesslin foran, River, Vytok, Kaylo og Yatho.
Alle kom seg greit av sted og så var det bare å begynne å vente.
Første etappen er stort sett bare oppover til man er over høyfjellet,
nesten identisk med første del i fjor. Men så skulle de ned på andre
siden istede for tilbake over fjellet som vi kjørte sist.
Utpå ettermiddagen var Agneta, Malin, Johanne og Ronny inne på Lofsdalen
i ganske samlet felt, Ronny dro rett igjennom etter at Ravn først
feide med seg løpsarrangørens bord, stol og skilt med midtlina
Jeg, som
jo som kjent ikke er spesielt fit og sprek, var glad jeg ikke svetta
rundt i den tunge potetsmelsnøen, men samtidig er det ganske
nervepirrende å gå sånn å vente og ikke vite hva som skjer på timesvis.
Jeg ble med Birgit og jentene til Idre først der vi så de på 30mila
passere, siden dro vi til Sir Mikael der de fleste av dem skulle hvile
etter 11 mil. Vi fikk høre det var varmt og blytunge spor.
Der traff vi og Sir Mikael som bor på gården der sjekkpunktet er.
Sergej, Richard Rs handler og *Sir Mikael *ordnet bål og pølsegrilling,
det var hyggelig.
DER kom første tlf fra Ronny- og hjertet sank i meg. jeg hørte et og
annet ord, en masse bikkjeglam, og *jeg og Johanne*…så datt han ut.
Mange forsøk, jeg skjønte ikke hva han sa men jeg hørte *mistet* og
skjønte definitivt at noe var galt….ÅÅÅÅ så nervøs man blir! På 5. tlf
var lyden bedre, de stod sammen de fire i fronten og ikke ante hvor de
skulle. Ingen reflexer og ingen spor, eneste sporet det var snurten av
gikk opp til en hytte der de hadde snudd De hadde snakket med
løpsledelsen og venta på skuterassistanse. Jeg fikk og utav Ronny at han
hadde stoppet etter 8 mil for å ta 2 timern siden det var så tungt, fått
baksa dem ut av sporet, tatt på håndleddsvarmere og ikke rukket fyre opp
forkokern før alle stod og jazza og skrek, håndleddsvarmerne fløy
veggimellom, så han hadde gitt opp hvileforsøket og fortsatt videre.
Innen skuteren
kom hadde de rota rundt en stund, og Malin hadde gått rundt til fots og
lett og med kompasset konkludert med vilken retning sporet måtte
være. De stod ved et blått skilt så de var på rett kjøl. Men uten gode
reflekser langs sporet er man ganske hjelpesløs i mørket når alt er
snødd igjen. De 4 hadde byttet på å kjøre først og holdt følge til det
var 4 mil igjen, da så de Agneta for siste gang. Hundene hennes hadde
gått Femundløpet kjørt av H Nissula og løp lett og fort. Johanne,
Malin og Ronny passerte hverandre ørten ganger underveis Jeg var veldig
glad han ikke var alene der ute i mørke og snøvær, retningssansen hans
er ikke spesielt mye bedre enn min men han hadde iallfall med gps.
Hundene er fortsatt like lite fjellvante som i fjor.
Turen over Løvhøgen hadde vært kjempetung, masse oppover, tung snø og
dårlig gli, når de er på toppen av snaua der går det nedover og er
igjen
Da det var
igjen et par mil forsvant Johanne og bikkjene begynte å surre mer anført
av Ravn. Jeg hadde lagt meg men vanskelig å sove. Ved 4 tiden ringte
Ronny med glameldingen *nå nærmer jeg meg Sir Mikael* så jeg seg opp og
kledde på meg og gikk ut…da kom neste tlf: *jeg tror jeg har fått
parkering* å neeeeeiiiii* Gleden ble avløst av bekymring..
Bikkjene hadde lagt seg ned ved et pissestopp, selv Vytok la seg for
første gang på turen og holdt kjeft. Jeg turte ikke ringe og mase mer,
så stor var gleden da to spann ble meldt på *førvarningen*
Parkeringen hadde nok ikke vært så alvorlig, han trodde han stod der i
20 min og lot dem hvile seg, antaglig var det Tesslin som var sliten og
hindret Ravn og han gad vel ikke dra henne med seg akkurat. Da hun ble
flyttet et hakk bak løp Ronny foran dem et par hundre meter så
gikk det i fint driv igjen. Han hadde overhode ikke presset dem eller
maset på dem, han hadde så dårlig samvittighet for de ikke hadde fått
noen lengre hvile. 1 km eller to før mål så han en hodelykt som han
trodde var en løpsfunksjonær, men det var Johanne som hadde visse
uenigheter med Tipp om retningen så da passerte han henne på oppløpet.
Alt kan skje på lengre distanser, intet er avgjort før man er over
målstreken visst…
Jeg ventet Johannes spann først så skjønte ikke det var Ravn som
kom før de var nesten i mål, jeg trodde det var Spock som og er helt
svart!
Ikke
akkurat noen nedtur å komme i mål tilslutt..
Åååå så glad
jeg ble for å se dem, lettelsen over at alt var gått bra velter inn over
en og stoltheten over at de klarte det i fin stil som nr 2 av 9
startende sendte humøret oppover skalaen igjen . Ronny var som ventet
helt pumpa, han gir alt når han setter seg noe fore. Hundene ble stelt
og lagt, de var selvsagt slitne men helt pigge. De hev i seg klumpene
med Balto, vom og ris som egentlig skulle blitt til suppe på veien.
Lengste hvilen var da de stod å ventet på skuteren en snau time, ellers
små stopp på 10 min- kvarter. Så fikk Ronny seg kaffe og mat. Han hadde
ikke spist noe på de nesten 19 timene, ikke sjokoladen engang, men
drukket 4,5 literinkludert vannet som skulle brukes i forkoker`n…godt
han ikke gøyv løs på rødspriten. Han følte at gulvet gynget da han gikk
for å få seg en velfortjent hvil
Da det var som
mest slitsomt på natta tror jeg Ronnys Femundsløpdrømmer fikk seg en
alvorlig knekk, men slitsomme ting har en tendens til å gå i
glemmeboka når man får det på avstand vel? Eller hva Erik
Hågen hadde
uflaks og fikk et heftig migreneanfall på Lofsdalen, så han måtte bryte
dessverre. Ola Lindgren, som har kjørt sprint i alle år, kom i mål som
sistemann etter de 3 tyske spannene, etter å tatt natten i
Lofsdalen
Ventetiden var over for meg, Katinka stod i telefonen med *sine* to kjørere som hadde fått parkering mot Løvdalen og måtte sove i vindsekk på fjellet og hadde lyst til å bryte, men er jo ikke bare å bryte når det er langt til bilvei. Heldigvis kom de til mål og var sikkert glad for det! Slike langturer er definitivt oppturer og nedturer i skjønn forening.
Stakkars Birgit og jentene måtte holde ut
et døgn til med venting. Det var mange som brøt, 17 av 49 ekvipasjer,så
var bare Sigmund og Erik igjen i 8 spann 300. Den tunge snøen
gjorde at alle brukte mye lengre tid enn forventet og maten begynte å ta
slutt rundt om. De så relativt slitne ut ved målgang både menensker og
dyr. Så hviles det, man spiser, tar badstu, tar en øl, mingler mens
hundene krøller seg sammen i halmen og dette blir det en del av på
Polardistans. Veldig hyggelig atmosfære. Vi spiste pizza med en
hel gjeng torsdagskvelden og dro hjemover fredag formiddag siden Ronny
skulle på nattevakt. Så banketten får være til siden
Utrolig mye arbeid som nedlegges for å avvikle et slikt flerdagers
løp.1000 ting skal ordnes med Flott at noen orker! Takk til dere!
Da disse skapningene stod i veien ikke så mange mil fra Sârna var jeg
først helt forvirra, kobla ikke villsvin overhode. Vet de fins i sør
Sverige men i Sårna??? Var det rømte tamsvin? Men ingen hadde merker i
ørene. De stod ufortrødent og slikka salt i veibanen og fantes ikke
redde.
Se DET kunne
blitt en fin bankettmiddag hjemme, men er vel strenge straffer for å
smugle svinekjøtt fra Sverige....
Da vi var
ferdig med å studere dem la jeg meg på hornet, de ensa det ikke. Men
bikkjene som bjeffet i hengeren fikk dem til å være litt. Måtte nesten
meie dem ned for å komme forbi.
Om noen år og de har spredt seg til et sted nær DEG, fy for å møte slike
i treningssporet!
© nay-la-chee.net
webdesign: Nay-la-chee