Rasens Historie (se forøvrig eget kapittel om rasens historie i Sibir )
Som navnet tilsier, har rasen Siberian Husky ( uttales saibirian høsski) sine aner i
Sbir, nærmere bestemt i kystsrøkene i Øst-sibir. I dette ugjestmilde strøket
levde en rekke nomadiske eskimostammer som inntil 1650-årene ikke hadde hatt kontakt med
de hvite. Fra 1880-tallet økte russernes innflydelse i disse områdene ( i 1847 bestod
Sibirs befolkning av 80 % russere.) Eskimoene hadde intet skriftspråk, så
kilden til viten om den sibirske urbefolkningen har vi fra bøkene til datidens
oppdagelsesreisende og handelsmenn.
De fleste stammene bestod av reindriftsnomader i innlandet og hundekjørende jegere langs
kysten. Innlandsfolket brukte rein til transport og trengte hunder kun til gjeting. Når
det står i diverse leksikon at SH`en ble brukt til gjeterhund og trekkhund, stemmer dette
altså ikke. Det er snakk om forskjellige hundetyper. Det er Kyst-Chuchienes hunder man
anser at Siberian Huskien stammer fra, men siden handel med hunder var var svært utbredt
både de innfødte imellom og med russerene, er det rimelig å annta at en del av
importene som kom til Alaska også hadde aner fra andre stammers samt russerenes hunder.
Reindriftsnomadene hadde relativt stabil tilgang på føde og var langt
mer velstående enn sine slektninger ved kysten. Disse var som jegerfolk flest
prisgitt varierende jakt og fiskelykke.Dette gjorde at lange hungersperioder var vanlige,
noe som selvsagt påvirket både mennesker og dyr. Kun de sterkeste overlevde, og denne
beinharde utvelgelsen som fant sted gjennom århundrer preger polarhundene den dag i dag.
Blandt annet har den typiske SH svært god metabolisme, dvs den utnytter maten meget godt
og klarer seg med langt mindre fôr enn andre hunderaser på samme størrelse gjør. Den
tåler sterk kulde og er robust og sunn.
Det var stor forskjell på hvordan de forskjellige stammene behandlet
hundene sine, noen var grusomme mot dyrene mens andre utviste stor omtenksomhet. W
Bogoras, en russer sendt i eksil til Sibir i 1890-åra, skriver: “ Chuchiene
behandler hundene sine langt bedre enn hva som er vanlig hos andre urfolk, og deres hunder
er da også vennligsinnede og snille En av grunnene til den gode behandlingen var kanske
at ifølge deres mytologi var veien til paradis voktet av hunder, og den som hadde
behandlet hundene sine dårlig slapp ikke inn.”
På 1880-tallet ble det funnet gull i Alaska og i 1896 startet
gullrushet som fikk tusenvis av mennesker fra hele verden til å trekke mot nord på jakt
etter edelt metall. Behovet for trekkhunder var umettelig, så i tillegg til de
indianer/eskimohunder som allerede fantes, ble alle slags raser og blandinger sendt
oppover til det kalde nord for å spennes foran sleder.. I dette barske miljøet oppstod
de første sledehundveddeløpene, kallt All Alaskan Sweepstakes. Det var et 650 km langt
løp der hunder og kjørere skulle testes under alle slags forhold. I dette løpet deltok
for første gang Sibirske Huskier i i 1909. De endte på 3.plass og beviste med det
sin fart og utholdenhet, tiltross for at de var langt mindre og spinklere enn de hunder
man ellers kjørte med på den tiden. De var også mye enklere å ha med å gjøre enn de
innfødte hundene i Alaska. I årene som kom gikk SH spann stadig av med seieren , mest
berømt var den utflyttede nordmannen Leonhard Seppala, som vant løpet flere ganger. Han
ble ytterligere berømt da han kjørte den lengste og hardeste etappen under det såkalte
“ Serumkappløpet”, der hundespann i etapper fraktet difteri-.serum til
den lille byen Nome, som var uten flyforbindelse. Dramaet ble fulgt av en hel nasjon, og
hundekjørerene feiret som helter. Dagens Iditarod-løp ble startet til minne om denne
hendelsen, i den samme traseèn. Seppala og hans SH`er vant løp over hele USA/ Canada og
bidro til å gi rasen stor utbredelse og popularitet som trekkhund.
I 1932 ankom de siste sibirske importene Alaska og siden er rasen
videreforedlet i USA. USA står også oppført som rasens hjemland, da Sovjet benektet at
SH`en var en legitim sibirsk rase. De sibirske urinnvånerene ble kolonialisert og de
opprinnelige hundetypene ble blandet og delt inn i 3 ofisielle “
kollektive” hundegrupper: Vest.Sibirsk, Østsibirsk og Russisk-Europeisk Laika.
Disse var igjen delt inn i jakt-gjeter og sledehund. Den eneste arktiske sledehunden det
var tillatt å avle, var den ofisiellt godkjennte Øst Sibirsk sledehund.
Chuchihundene ble sett på som altfor små og puslete til å ha noen verdi i denne
sammenheng. Selv om dagens sibirske sledehunder stort sett er blanding av både dette og
hint, kan man fremdeles komme over hunder som ligner de opprinnelige Chuchihundene.
I USA var SH`en fram til slutten av 50-tallet den mest utbredte
løpshunden, men gradvis overtok de såkalte Alaskan Huskiene og blandinger med
disse løpsarenaen. Siden SH`en er en slående vakker hund, var det mange som
ønsket å eie en slik uten å være interessert i hundekjøring. I USA tok
utstillingsinteressen overhånd hos flertallet av SH-eiere og rasen idag er desverre
en hund som på verdensbasis overveidende avles med utstilling for øyet. Disse
hundene er ofte langt mer kortbeinte og kompakte en hundekjørerene ønsker
dem. Rasens standard er også såpass romslig at den omfatter en viss
variasjon i type. De mentale og fysiske egenskaper en hund trenger for å kalles en
god sledehund, går raskt tapt hvis de ikke selekteres etter i avlen. Slik sett har
utstillingsavlen på verdensbasis ødelagt rasen som. den meget brukbare sledehunden den
engang var I flere land både i Europa og Asia er Siberian Husky en av de mest tallrike
rasene på utstilling.
Til Norge kom de første SH`ene på slutten av 50-tallet, og den
fikk den raskt fotfeste. I 1972 ble spesialklubben stiftet. Rasen nådde sitt tallmessige
høydepunkt i Norden på midten av 80-tallet. Det var blitt importret en rekke gode hunder
fra kjennte kjørekennler i USA og Europa. Nome -kjøring, senere omdøpt til
Sledehundkjøring, var blitt en populær sport. Her til lands hadde kjørestilen sin vugge
i NSHK.På det meste ( 1984) ble det registret 565 SH`er i Norge (I dag ligger tallet på
i underkant av 150 hunder) Etter lang tids heftig diskusjon ble det i 1985 tillat å
kjøre løp med uregistrerte hunder, og Alaskan Huskien gjorde sitt inntog for alvor. I
dag er det denne hundetypen, samt Alaskans blandet med mynder og fuglehunder, som
dominerer i løpssporene
Flertallet av dagens norske SH-eiere har hundene til turhunder, men
fortsatt konkurrerer en del med renrasede SH-spann.Noen har en og annen SH i sine
blandingshundspann, andre klarer å ligge i tetsjiktet med SH-spann både i Norge og
andre land. Det kreves endel tålmodighet for å skaffe seg et bra renraset-spann, men det
er slettes ikke umulig. Her til lands er interessen for mellom og langdistanseløp med
Siberian Husky økende.
Deltagelse i løp er viktig for å få testet hundens bruksegenskaper
på “objektivt” grunnlag, og det var å ønske at flere SH-eiere trener og
stiller opp i løp med hundene sine før de avlet på dem. Det er en spennende (skjønt
ressurskrevende) interesse, i tillegg er det med å bevare rasen som trekkhund.I
tillegg skal hunden ha det utseendemessige rasepreget som nettopp gjør den til en
Siberian Husky Det finnes fortsatt en brukbar stamme av racing-hunder her i Skandinavia
Forøvrig er det ikke noe galt i å vise sin hund på utstilling eller ha en SH til
familiehund, men skal man derimot avle på den, bør den være en bra trekkhund i tillegg
til evnt utstillingspremiering.
Gemytt
Alle hunderaser har særtrekk når det gjelder utseende og gemytt som karakkteriserer det
ideelle eksemplar av akkurat den rasen. Om Siberian Huskiens vesen sier rasestandarden:
“ Det karakteristiske gemytt hos SH`en er vennlig og tiltalende, men også livlig og
utadvent. Den viser ingen egenskaper som vakthund, er heller ikke overdrevent mistenksom
mot fremmede eller aggressiv mot andre hunder.” Dette er viktige karaktertrekk
man må søke å opprettholde i avlen.. Som standarden påpeker, SH`en mangler vanligvis
vaktinstinkt. Noen bjeffer på fremmede, men de føler alikevel ikke trang til å
forsvare hus og folk. Det hevdes at rasens nomadiske fortid er årsaken til at den
ikke har instinkt for å vokte familiens “territorium”. Man har ikke lykkes i å
skarprtrene Siberian Husky ( angripe folk på komando), det ligger ikke i rasens
natur.Selv om SH`en vanligvis er en stille hund, hyler den gjerne i opphisselse når det
er mat eller tur på gang. En melankolsk ulekonsert må man også regne med en gang i
blandt, er de flere blir alle med på notene. En slik ulekonsert varer sjelden lenger enn
1 minutt og slutter like brått som den begynte.Noen individer “prater” mer enn
andre, dvs brumler og “buuuer” når den ønsker kontakt. ( må ikke forveksles
med knurring- folk som ikke kjenner rasen kan misforstå disse lydene.)
Noen SH`er kan være uinteresserte eller reserverte overfor
fremmede. Endel er regelrett skye, dette kan til en viss grad være medfødt, og blir
forsterket ved for lite sosialisering i valpealderen. Dog skal det veldig mye til før en
sky SH viser tegn til aggresjon, den vil trekke seg unna eller bli stående som
“forsteinet” hvis den ikke kommer unna. Dette er også et rasesærtrekk
spesiellt for SH en, andre hundetyper ville vært angstbitere i samme situasjon.
Aggresjon er i det hele tatt en uønsket og utypisk egenskap hos en SH. De fleste
SH`er imøtekommende og kjælne overfor mennesker enten de vokser opp som
kennelhunder eller familiehunder. Innen alle hunderaser forekommer individer
med annerledes adferd enn det man forventer, både i positiv og negativ retning, men det
store flertall innehar rasens kjennte særtrekk.
Størrelse
SH`en er en middelstor spisshund med elegante, lette bevegelser. Den har moderat benstamme
og moderat kompakt kropp med tett pels og opprettstående ører. En tispes standardmål er
51-56 cm, den veier gjerne fra 16-20 kg. Hanhunden er 53-6o cm høy og veier fra 18-27 kg.
“vanlig” størrelse er rundt 17 kg for tisper, 20-23 kg for hanner. SH`en er
altså vesentlig mindre enn de andre polare spisshundene, men langt raskere. Den ble
kjørt i store spann, og var ment å skulle trekke lett last i moderat tempo over lengre
distanser. Skal man ha bare 1 hund til trekking, kan det lønnet seg å kjøpe en
hanhund, da tispene kan bli i minste laget Skjønt får man seg 1 SH, er det en viss fare
for at man blir bitt av basillen og ender opp med flere..... Mange liker store Siberians
og synes at jo større desto bedre. Da bør huske at rasen har et standardmål og at
Siberian Husky ikke er en spesiellt stor hund i utgangspunktet. Ønsker man en diger
trekkhund, er kanskje Grønlandshund eller Malamute et bedre valg.
Pelsen/pelsfarge
SH`en har en tett polar-pels som består av bløt underull, og rette blanke dekkhår. Man
finner variasjoner fra temmelig kort pels til lang og lodden pels. Det finnes hunder
som har så lite underull at de ikke kan sies å ha polarhundpels, og det finnes
eksemplarer som er langhårede, såkallte “woolies”. Disse er vakre å se på,
men pelsen er upraktisk for en trekkhund idet det lettere setter seg isklumper i potene.
Denne pelstypen er diskvalifiserende på utstilling. og valper med slik pels selges gjerne
med prisavslag.
SH`en krever lite pelsstell. Dog røyter den 1-2 ganger i året,
vanligvis vår og høst. Da feller den all ulla ( og det blir mye hår om man har den
innendørs!) Det kan være en fordel å fjerne “mattene” av gammel, løsnende
ull, ellers trengs børsten bare når eieren vil pynte på sin venn. En SH som holdes som
en vanlig familiehund, har liten eller ingen hundelukt. En hanhund vil som regel lukte mer
enn en tispe pgr hyppig urinering.. Kennelhunder har som regel en stram lukt ( men den kan
vaskes bort!!). Det hevdes at endel allergikere er mer tolerante overfor SH pels en annen
hundepels, spesiellt hvis hunden holdes ute.
Få hunderaser kan vise til et slikt spekter av pelsfarger og tegninger
som SH`en. Ingen farge er ifølge standarden å foretrekke fremfor en annen. Dette fordi
man i avlen bør vektlegge kroppsbygning og bruksegenskaper. Dog har man innen show-avlen
fokusert på de mest attraktive fargene sort/hvit, grå/hvit og rød/hvit med åpne
masker.. De viltfargede hundene med mørke masker finner man bare innen racinglinjene, og
mange dommere er så uvant med å se slike at de ikke tror de er renrasede. Ser man
imidlertid på fotos fra de opprinnelige importene, er flertallet mørkmaskede.
Øyenfarger
Ikke nok med at SH`en har et slikt vell av fargevariasjoner i pelsen, men den har også
forskjellige farger på øynene. Mange forbinder SH`en med de isblå øynene og tror alle
har slike øyne, men det er langt fra tilfelle. Blå øyne forekommer hos flere andre
raser, hos noen medfører de blindhet. Dog er da blå øyne fremkallt av andre typer
gener enn hos SH`en.Mens “glassøyne" for disse raser er uønsket, sier
standarden for SH at ingen øyenfarge er å foretrekke fremfor en annen Hundene kan ha 2
brune, 2 blå, et blått og et brunt, eller kombinasjoner med “splitt-øye”, dvs
brune øyne med en stor eller liten blå flekk i. Hunden har like godt syn uansett
øyenfarge.
Helse
SH`en er gjennomgående en sunn og robust hund. Det er lite problemer med arvelige
defekter og sykdommer i forhold til hva som er tilfelle hos mange andre hunderaser.
Kjennte lidelser på SH`en er imidlertid epilepsi, hudlidelser, øyensykdommer
( Katarakt (grå stær), Glaucom (grønn stær), PRA bl-a:).Hypothyrodiose
(thyroxinmangel) I mange land har man krav om øyenlysning HD-røntging
av foreldredyrene for å få registrert valpene også hos SH.. Kryptochisme
(testikkelmangel) er ikke uvanlig hos SH.I Norge er det ingen
avlsrestriksjoner på rasen når det gjelder arvelige sykdommer.
.
Ulvelikhet
Folk tror mye rart om ulven, og de samme tingene tror de gjerne om SH`en, som vel er den
hunderasen som ligner mest på ulven av utseende. ( bortsett fra Sarloos Wolfhond, som
faktisk er en ulveblanding.) Polarhunden SH har mye av hundens oprinnelige
instinkter i behold ( flokkinstinkt, jaktinstinkt etc.) og som følge av sitt jaktinstinkt
kan den ta livet av bufe og vilt.. Dessuten er det mange som synes de blå øynene mange
SH`er har , får dem til å se ulveaktige og skumle ut. SH`en er en menneskevennlig hund
med lite aggresjon mot folk. At tabloidavisene har brukt helsider når SH`er har
drept sau og utropt den til Norges farligste rovdyr gjør ikke folk mindre skremte
“HUSKIES” Hva er egentlg det?
I romaner fra gullrushets dager i USA( Jack London etc). benevnes sledehundene som oftest
som ”Huskies” Ofte beskrives disse som blodtørstige og primitive. Navnet
“Husky” bli her til lands automatisk tolket som Siberian Husky av folk
flest. Alle polarhunder (særlig Grønlandshund og Alaskan Malamute) og blandinger med
disse blir synonymt med Husky ( og altså Siberian Husky). Imidlertid er navnet
Husky en amerikansk fellesbenevnelse på polare trekkhunder av diverse slag.
Blandingshunden Alaskan Husky er den mest utbredte i trekkhundverdenen, og endel
eksemplarer kan være svært like SH en. Men Husky og Siberian Husky er altså to
forskjellige ting. Hunder av den registrerte rasen Siberian Husky benevnes i
andre land som “ Siberians”. Alaskan Huskies som “ Alaskans”.
(Blandinger av Alaskans/ fuglehunder(svært utbredt trekkhund i Norden) kalles halvinger,
kvartinger etter blandingsgraden med fuglehunder, fuglehundblandinger, Lillehammer Husky,
Norsk Hound e.l. ) Så når du leser om “huskies” betyr det altså ikke
nødvendigvis Siberian Husky.
Farlige hunder
....Har vært mye i medias søkelys i det siste. Tabloidavisene ynder å bruke bilder av
SH`en i slike oppslag ( i tillegg til Pit Bull) Når det en sjelden gang skjer at
barn blir bitt eller andre hunder drept eller skadet av huskylignende hunder ( eller helt
andre hundetyper for den saks skyld), står det stort sett “ polarhund” i
avisen, gjerne med bilde av Siberians, selv om det er en annen type hund som har begått
udåden. Dette har gjentatt seg utallige ganger i norsk presse. Og skulle en SH ha gjort
noe galt, blir det garantert slått opp med mye fetere typer enn om en setter hadde gjort
tilsvarende ting.... Kommer det dementier, er de som dementier flest temmelig
uannseelige. Skaden er alt skjedd. En masse mennesker tror at SH`en er en farlig
hund, og de som ferdes blandt folk med sin SH må belage seg på å stadig måtte
konfronteres med spørsmål og påstander rundt disse tingene.
At rasen har sterkt jaktinstinkt, er det dog viktig å være klar over
Båndtvangen finnes for å beskytte både villt og bufe og bør overholdes av alle
hundeeiere enten de har polarhund eller en annen rase. Og fordi en SH på jakt kan være
vanskelig å kalle inn, bør man være ekstra påpasselig i sommerhalvåret slik at
den ikke kommer løs i områder der bufe beiter. En løs SH kan fort ta livet av et
stort antall sauer. Det er forøvrig helt andre raser som topper statistikken over
sauedrap. ( jakthunder, retrivere, schåfere) , men siden SH en alt har så dårlig rykte,
vil enhver sauedrapsak som blir slått opp i pressen skade rasens rykte ytterligere.
SH`en og vennskap med andre dyr
Til tross for overnevnte noe dystre avsnitt, må nevnes at mange SH`en er perlevenner med
forskjellige slags medskapninger og småkryp. Som nevnt under de andre avsnittene, så er
det individuelle forskjeller på adferd. Har man andre kjæledyr før man får
SH-valpen i hus, går tilvenningen som regel greit med mindre hunden har meget sterk
jaktlyst. Har man hunden først og får andre dyrt senere, kan det være
vanskeligere..Greiest er det med katter, for de kan forsvare seg i motsetning til kaniner,
marsvin etc. Vær forøvrig obs på at SH`en kan være kompis med husets katt, men godt
kan finne på å jage naboens... Ellers har jeg tidligere komenter det med bufe, og når
det gjelder saueavvenning med elektrisk halsbånd, får polarhunder som regel ikke delta
på slike kurs Dette for å unngå å skape falsk trygghet hos polarhundeierene, da man
mener at man aldri kan stole på en polarhund når det gjelder sau.
Barn/SH
Barn synes å bli tiltrukket av den bamsete fremtoningen til en SH`en, og som regel går
samværet meget greit.På dette feltet er SH`en som hunder flest, noen er veldig
tålmodige med barn, andre synes ikke noe om dem. Hunder som ikke er vant med barn,
bør få tid til tilvenning. De voksne har ansvar for å lære barna “
hundevettregler” og passe på at barn som er for små til å forstå ikke får
annledning til å plage hunden.Barn kan ikke tolke en hunds signaler om at den vil være i
fred.
Ute eller Innehund?
Med sin tykke arktiske pels og robuste vesen er SH`en skapt til å tåle et lliv utendørs
sommer som vinter. De fleste som holder rasen foretrekker av praktiske årsaker å holde
den utendørs, men mang en SH er innehund også. . Som andre hunder vet den å sette
pris på innelivets gleder ( eierens seng og sofa, snike mat, mye tilgang på kos f
eks...) Ingen har fortalt den at som den barske polarhund den er, bør den kun bo ute! Det
er spørsmål om hva hunden vennes til. Har man en valp som skal bo inne fra første
stund, er saken grei, men overtar man en voksen hund som har bodd utendørs, kreves
tilvenning. En slik hund synes ofte det blir for varmt, og trekker gjerne til døra for å
komme ut. Polarhunder som bor inne, utvikler tynnere pels enn de som bor ute. En fordel
med å ha hunden ute, er å slippe alle hårene under røytesesongene, samt at man ungår
at rampehunder/ valper i slyngelalderen ødelegger hus og innbo....
Skal hunden bo ute, trenger den et tørt og lunt hundehus, helst med
flatt tak da SH`en elsker å ligge på taket og holde oppsyn med omgivelsene.. Skal den bo
i hundegård, bør denne være 2 meter høy ( obs snødybde om vinteren!) og sikret i
bunnen med heller, betong eller nedgavd netting. (gjerne armeringsnett) SH`en graver
seg dype hull til å ligge og svale seg i og noen ganger ser det ut til å være ren
“lystgraving”.
Ute på tur vinterstid tåler SH`en godt å ligge ute under åpen himmel, den graver seg
gjerne en grop i snøen der den krøller seg sammen med snuten under halen. Vis omtanke
ved å binde hunden mest mulig i le for vinden, bind den under et stort tre hvis det
regner etc. En hund som ligger rett på snøen forbruker mer energi for å holde på
varmen, den vil derfor trenge større tilskudd av fôr/ fett. Bivåner man et
sledehundløp, ser man at hundene holdes mest mulig i bilene, og på overnattingsløp får
de halm til å ligge på.
Ønsker du en trekkhund??? Bruksegenskaper
Ingen hund er født trekkhund, til det er for mye avhengig av riktig opplæring/ trening
for at resultatet skal bli bra. Men de vanlige trekkhundtypene er født med bedre
forutsetninger til å kunne utvikles til gode trekkhunder enn andre. ( dette liksom
andre raser avles med tanke på gjeting, jakt, vokting etc.) Å beholde og forbedre en
rases bruksegenskaper krever aktivt bruk av hundene og selektiv avl (streng utvelgelse av
de beste avlsdyrene)
Erfaring har vist at de mentale egenskapene som en god sledehund trenger i sitt
arbeid, at den jobber hardt og ikke gir seg selv om den er sliten, er egenskaper som
raskt går tapt om de ikke avles spesiellt etter. I tillegg bør hunden ha en anatomi som
gjør at den beveger seg lett og uanstrengt i akseptabelt tempo.Gidder den ikke jobbe,
hjelper det imidlertid lite med en utmerket kropp. En hund som har de mentale egenskaper,
har et “godt hode” eller er “tøff i hue” som man sier, kan kompansere
for anatomiske svakheter og alikevel fungere bra i selen. Men en dårlig bygget hund vil
ha mindre evne til å holde god fart, og den vil fortere bli stiv og sliten.
Den samme viljen til å jobbe kan gjøre en hund som er liten av vekst til en mere
effektiv trekkhund enn en som er større, men mangler “hue”. Det ideelle er
selvsagt god mentalitet og en godt bygget kropp av passende størrelse, I tillegg
skal den se ut og oppføre seg som en Siberian Desto flere detaljer man skal tenke
på i avlen, desto vanskeligere blir det. Derfor har blandingshunden Alaskan Husky
oppstått, avlet kun for å jobbe hardt og løpe fort uten tanke på en
rasestandard med dens kosmetiske detaljer.
SH`en ble i sin tid importert til USA for å brukes i sledehundløp, og
det var som løpshund den ble avlet i stor stil helt fram til utstillingsinteressen tok
fullstendig overhånd på 60-tallet.. “Show-folket” mener de har den
opprinnelige SH-typen og at racing-Siberians er “sprintere”, Siberiankjørerene
mener at dagens racinghund er like “opprinnelig”, avlet utifra rasens opphav som
en effektiv sledehund, og at show-stammen er blitt altfor grovbygget og kortbeint, og
dessuten mangler de mentale egenskapene til en sledehund. Selv om Chuchi-eskimoene
ikke kjørte løp, var de avhengig avraskest mulig transport for å drive jakt, samt da de
lå i geriljakrig med russerene.
De mest ekstreme racinghundene innen rasen er kan være smale,
høybente med manglende underull og dårlig rasepreg. Ekstremene innen showvarianten
kan være kompakte og tønneformede, eller kanskje meget lavbente og med lange
rygger Tykk, ren, fønet pels og vakre hoder hjelper dog godt på helhetintrykket.
Ekstremene bør alle prøve å unngå enten de driver med kjøring eller utstilling eller
begge deler. Standarden er ganske rommelig, så den gir rom for en viss typevariasjon.
Denne diskusjonen vil nok fortsette å blomstre i SH- verdenen.
Skandinavia har, sammen med Storbritannia, pgr av karantenen vært en
siste skanse der racing-huskien har dominert rasen totalt, men også her er
interessen for utstillingshuskien økende. Showhuskien blir ofte høyt gruppeplasert på
store utstillinger, og det nye markedet for slike hunder er folk som ønsker
utstillingsvinnere. Men med Siberian Huskiens dårlige rykte her til lands,
samt det ”klassiske” Siberian-folkets manglende utstillingsinteresse, vil
nok interessen for showhunder aldri kunne bli så overveldene som f eks i Spania, Italia,
Frankrike etc.
Mange starter med SH`en som turkamerat i skog og fjell, og ender opp med
et helt spann ettersom de blir bitt av basillen. Hundekjøring er veldig moro, men er en
resursskrevende “hobby” ( livsstil...) En godt bygget SH med god arbeidslysst,
er en utmerket sledehund, og man kan fortsatt hevde seg i mellom/ langdistanseløp med
rasen. Men å oppnå gode resultater krever et godt hundemateriale, penger, og mye tid til
stell og systematisk trening.
Er det vesentlig for deg å ha en brukbar trekkhund enten det er til tur
eller konkurransekjøring, så skaff deg et best mulig utgangspunkt ved å kjøpe
hund fra en oppdretter som kjører aktivt med hundene og legger vekt på bruksegenskaper i
avlen (og gjerne har løpsresultater å vise til), og som eller har dyr du synes er pene
og trivelige. For selv om du ikke har ambisjoner på konkurransefronten, er det hyggelig
å ha en turhund som trekker bra, enten du snørekjører eller skal på en lang påsketur.
Det er ingen selvfølge, selv om rasen Siberian Husky er en hund folk forbinder med
"trekkhund".
Å kjøpe valp er uansett et sjansespill, man har ingen garantier
på hvordan en valp vil bli som voksen Kjøper man en voksen hund vet man litt mer
om egenskaper/utseende/størrelse, men mister da muligheten til selv å “prege”
hunden i oppveksten.
Mosjon
SH`en er skapt til å bevege seg og bør få utfolde seg fysisk, men ingen har fortalt den
at den MÅ løpe flere mil om dagen. Men den tåler det også om eieren stiller slike
krav. Snørekjøring, trekking av pulk eller slede, kløving, vognkjøring og sykkling er
mosjonsformer som passer SH`en . Intensiteten på mosjonen har mer å si enn tiden
man er ute, hunden får tatt seg mer ut ved å løpe ved sykkelen en halv time enn
å gå på tur i flere timer.
Som hunder flest er SH`en tilpassningsdyktig, og tar imot det du har å tilby. Selvsagt
bør en Siberian få være i jevnlig aktivitet sommer og vinter, men en vanlig
friluftsinteressert familie/ person vil kunne gi den et godt liv.Siden den ikke bør
slippes løs sommerstid, er sykling på kjølige kvelder den enkleste måten å få
mosjonert hunden på.
Skal man trene opp et konkurransedyktig hundespann, kreves
at spannet trenes 4-5 ganger i uka fra slutten av august til løpssesongen starter i
januar . Teoriene om hvor mye og hvordan trening et hundespann trenger, er det mange
teorier om. Her må en søke spesiallitteratur/ ta kontakt med folk som er aktive.
Annen bruk av SH`en .
Selv om SH`en først og fremst er en sledehund, betyr ikke det at den ikke kan læres opp
til andre ting. Grunnen til at den sjelden sees i agility eller lydighetsringen, er
at flertallet av SH-eiere har mer enn nok med hundekjøringen og ikke tid til andre
aktiviteter. SH`en er intelligent, smidig og kvikk, så det er ikke noe i veien for å
prøve seg på variert hundesport.( det har med hell vært prøvd lydighet, agility,
sportrening, “lurhund” på elgjakt...) Alle hunder har godt av mentale
utfordringer i tillegg til dde fysiske.Begrensningen ligger som regel i at endel SH`en
kontrolleres dårlig i løs tilstand, men som tidligere nevnt, her er det store
individuelle forskjeller ute og går..