MITT LIV SOM HUND   AV NOIA

SKREVET TIL HUSKYBLADET, OGSÅ TRYKT I SLÆDESPORET 98

NOIA

Ja, nå slapp vi lettvint for jeg har nettopp skrevet litt om meg selv i Huskybladet, og ubeskjeden som jeg er, grep jeg pinnen også Jeg er nemlig favoritthunden gjennom alle tider sier matmora mi Rikke. Så bare pynter jeg litt på forrige fortelling om meg selv, så får de som leser Huskybladet hoppe over disse sidene… Jeg er en Siberianfrøken på snart 3 år og mitt navn er egentlig Cool Running Kenoia. Hørt på makan, men matmor hadde visst sett en morsom film om det Jamaicanske vinter OLlaget i BOB som het Cool Runnings og så gikk det utover oss. Sånn er det å være "pappirbikkje!" Til daglig kalles jeg NOIA. Helbom! Bare fordi jeg var en tankefull valp som satt og så ting litt an bakerst i valpekassa, betyr vel ikke det at jeg har NOIA .Jeg som hilser blidt på alle jeg møter! Mens hu som er mest redd for å hilse her i gården, heter Djerva!

Jeg var nok en bedårende valp, for det varte ikke lenge før jeg ble Rikkes yndlingshund. Jeg får nesten aldri kjeft heller. Men om jeg må si det selv, så er det jammen fortjent. Så pen, snill og intlligent som jeg er, skulle det bare mangle..Trekke kan jeg også. Jeg har en klokkeklar røst som jeg stadig bruker, særlig må den benyttes når jeg vil informere om at jeg helst vil være med inn i Rikkes hus. Og når vi får besøk.

Jeg er egentlig en kennelhund da, sammen med 20 andre Siberian Huskier. Men etter hvert har jeg fått mer og mer privilegier. Mer enn gamle Pani til og med . Hun er nemlig også en liten luring som liker å være hushund. Ja hun liker det så godt at hun har lært seg alle slags teknikker for å klatre ut av hundegården i årenes løp. Men hun rømmer ikke,altså, bare venter utenfor til hun kan få komme inn. Om det så er hele dagen. Jeg har også lært meg å klatre litt, men er ikke blitt så flink som Pani ennu. Det skal noe til. Men Pani får ikke sove i senga til Rikke, for hun maser sånn. Jeg derimot får lov til det, selv om prinsippet alltid har vært INGEN hunder i senga….Men når jeg røyter, får jeg plutselig ikke lov, og det synes jeg er urettferdig. Jeg står utenfor kjøkkenvinduet og nistirrer på henne så hun skal skjønne at jeg vil inn, men noen ganger er a vrang gitt. Skjønner hun ikke at jeg må inspisere samlingen min med "tufsebein" og leker som ligger ved sofaen?

Jeg er ikke særlig glad i mat, i alle fall ikke når jeg er inne. Men ute ser jeg meg nødt til å ete slik at ingen andre får maten. Brødrene mine fortalte meg at stein er ganske mettende og godt, så jeg tok en smaksprøve en dag. Da kan man spise en liten porsjon, men bli mett allikevel. Ikke slik som de gjorde, i store mengder til dessert . Nei, uten at Rikke så det fant jeg meg en riktig pen, rund stein med mønster på. Men magen ble øm etter hvert og Rikke så straks at jeg ikke var meg selv. Hun tok meg med til dyrlegen for å ta røntgen, men dyrlegen klemte og kjente uten å finne noe og erklærte at røntgen ikke var noe vits i.

Så vi dro hjem, men jeg følte meg ganske tufs. Neste dag måtte jeg være med til doktor Hanne, Rikkes søster, og hun stakk en nål i beinet mitt og hang en plastpose over meg. Så ringte hun kirurgen og bestillte time.

Og kalte meg en vissen blomst som hadde fått vann, for øra mine retta seg gradvis opp igjen ettersom den plastposen tømte seg. Det var selvsagt helg og helligdag da de etterlot meg i det store ekle bygget på Adanstuen., Veterinærhøyskolen. Ja ja, sa Rikke, nå får de da treffe en ekstra blid husky! HMMFF , skulle man da være blid på et sånt sted! Apatisk, kalte de meg frekkasene der inne, jeg som bare konsentrerte meg om å stirre på utgangsdøra. Tilslutt ble jeg da hentet hjem, og vondt i magen hadde jeg lenge. Og Rikke var blakk. Nå skulle hun forsikre meg sa hun.

Nå fikk jeg ikke løpe i den store hundegården annet enn i 5 minutter mens Rikke pella bærsj. Så bar det inn på hellegården . Men jeg lurte henne, jeg. Man trenger da ikke mer enn 5 minutter for å finne et par fine steiner! Nå var det akk og ve igjen og fram med den ekle flaska med flytende parafin som hun helte i meg. Hun hadde ennu ikke fått forsikra meg, så hu jamra og bar seg og klemte meg på magan. Ja ja, tenkte jeg og trykket alt jeg kunne, så etter 1 døgn kom stenene ut. Rikke ropte hurra og nå fikk jeg ikke engang løpe med de andre når hun pella bærsj. Men hva har man da lange, smidige armer til? Utenfor hellegården lå det noen fine pukkstener. Rikke er ikke lett og lure, hun skjønner det er noe galt når jeg ikke hopper og ikke snakker. Hun hev straks til meg et kokt egg, men det orket jeg ikke for jeg hadde nesten spist et egg alt. Jeg liker vanligvis egg, men… Nå hadde hun endelig forsikret meg, men det var ikke gått 14 dager ennu, så den gjaldt ikke! Stakkars Toril som var på besøk, matmotr lå bare på sofaen og akket seg over meg, innimellom tyllet hun i meg parafin. Klumpen i magen var visst veldig svær, større enn den som måtte opereres mente Rikke. Etter et par timer hørte Toril et fælt hyl: DET HAR SKJEDD ET UNDER! KOM OG SE!!! Som om to stener fulle av bæsj er så mye og se på! Nå fikk jeg ikke komme inn i den store hundegården i det hele tatt, men bor sammen med Pani i forgangen. Det har jeg ikke så mye imot.

En dag utpå høsten havna jeg i et realt uføre.. Vi var innerst inni skogen for å trene, og hodelykta slutta å lyse. Det var bare meg, bror Keski og Konyak og mora mi igjen i bilen. 8 andre var forspennt og stod klar og vræla, så da Keski dytta opp døra med alle oss 4 i, grep Rikke Konyak. Vi tre andre er jo ikke sånne som stikker av. Vel, vi stakk ikke akkurat av, men vi trodde ærlig talt treningsturen hadde begynt, så vi løp alt vi orka. Og da vi fikk summet oss litt, var vi alene. Keski bestemte seg for å vente, men jeg trodde jeg var lur som hørte på muttern Hun trodde hun kunne veien hjem. . Rikke lette og lette og sov i bilen ute i skogen mens hun ventet på oss. Hadde hun hatt vett til å ringe politiet den kvelden, kunne hun fått vite at vi alt var på hovedveien. Men det fant`à ikke ut før neste morgen, og hun fikk også vite at en av oss var påkjørt. Så da hun fant mutter Tusky, skjønte hun at det var jeg som var den påkjørte…. Så da kan dere vel tenke dere. Det ble lett og lett visst, og hun skjønte hun burde skaffe seg mobiltelefon. På kvelden ble det sendt ut letemannskaper, Roy, Toril og Dag, Hanne og Rikke vandret langs mørke, iskalde, regnfulle veger på Holter. De ropte og ropte, Rikke snufset og gråt og så for seg meg liggende skadd og lidende i et skogholt helt alene. Det er jo bra hun syntes det var fælt, men jeg løp rundt et helt annet sted jeg. Med skrubbsår både her og der etter saltomortalen, men jeg kunne da gå. Men hyggelig var det ikke å være meg. Tilslutt la jeg meg til å sove på trappa til en sauebonde, men da han kom ut neste morgen, fant jeg det best å stikke. For nå hadde jeg NOIA på ordentlig. Og nå lengtet jeg hjem! Ikke vet jeg hvordan, men bonden fant ut at noen savnet en grå husky med blått seletøy, så han ringte Rikke han. Etter en søvnløs natt var det en som ble glad, men det var ikke så lett å finne meg som hun trodde. Nå bekymret hun seg for at jeg kunne bli påkjørt pånytt mens hun lette etter meg på svingete veier i Nannestad. Men en fotgjenger hadde heldigvis sett meg, så endelig traff vi hverandre. Jeg var sliten, lemster, sulten og sårbeint. Jeg orket så vidt å logre med ytterste haletupp, men jeg kom raskt til hektene!

’Nå fant Rikke ut at hun trengte en RESERVE-NOIA, så hun dro til Sverige med muttern så hun fikk treffe fattern igjen. Men hun burde jo visst at et prakteksemplar som meg ikke lar seg duplisere. Yallah Jaws, som lillesøstra mi heter, har nese som en maursluker, er vimsete og klåfingra og egner seg absolutt ikke til å være innehund. Så hun har fortsatt bare meg.

Yallah bærer forresten navnet sitt med rette, for muttern hadde melkespreng, og gav Yallah en umoderlig karamell så kjevene brakk da den grådige lille haien sugde seg fast i en pupp. Snuta er litt skakk og tenna litt rare, men hun har ingen problemer med det, ser det ut til.

 

I spannet måtte jeg gå helt bakerst fordi jeg engang nesten ble kvælt under en snuopperasjon med dårlig ankerfeste. Da er det skummelt å gå i midten! Men da mora mi brakk tåa, fikk jeg plutselig gå først! Det gikk bra, sa Rikke, men jeg hadde ikke så lyst til å gå der sammen med hun dumme Byks, så henne prøvde jeg å psyke ut. Og det klarte jeg, for Byks begynner å tulle når hun må gå ved siden av meg. Det liker ikke Rikke, for hun vil at Byks skal gå først også. He he, og så er det Byks som får kjeft når hun skærer ut av løypa og ut i bushen uten grunn….Ellers skal jeg nok klare å komme meg tvers over skogsbilveier etter hvert jeg også! Men det er nå lurere å dra ut på en hard vei enn å fortsette på en bløt løype rett fram Det mmå dere da være enige i!!

Nå har jeg blitt mor.Det er godt man ikke blir utstøtt for å være tyskertøs lengre! . For etter en laaang kjøretur til Sverige for å hente en tysker, så ble jeg presentert for en annen svartmusket utlending. Jeg skulle bare leke,jeg, og var absolutt ikke forbredt. Og min svikerske eier holdt meg fast da jeg prøvde å unslippe. Jeg ble så forurettet at jeg ikke fikk fram en lyd før neste dag.

Så vokste magen min, og Rikke holdt av 5 fridager for å være hjemme og passe på meg. For her i gården føder vi ikke alene i et hundehus må vite, Jeg kneip igjen, jeg. Hver natt trodde hun det var noe i gjære, men jeg peste bare fordi jeg var så bærsjatrengt.. Tilslutt var det dagen før hun skulle jobbe igjen, og da klarte jeg ikke knipe lenger. Men æsj for et styr! Jeg peste og trykke. Jeg tok feltsenga og Rikke måtte ligge på gulvet ved siden av meg. Der lå vi lenge. Men neimen om det var lett å trykke ut en diger gutt med rompa først. Utpå kvelden ringte Rikke doktor Hanne atter engang, og nå var stemmen så desperat at Hanne innfant seg ganske fort. Hun stakk sprøyter i meg og kjennte både her og der. Sprøytene hadde ikke ønsket effekt sa de, og tiden gikk. Nå skulle Hanne prøve å DRAAA ut valpen. Æsj og fysj, men jeg var så sliten at jeg ikke orka å protestere. Men hver gang hun nesten hadde tak i valpen, glapp den unna. Tilslutt gikk hun og ringte til det ekle bygget på Adamstuen og spurte hvem som hadde kirurgisk bakvakt. Dette ble keisersnitt, mente hun. Rikke var blek og toet sine hender. Nå var jeg endelig forsikret, så denne gangen var det ikke penga hun anket for. Men hun var redd jeg ikke skulle orke å løpe fort om jeg var skjært i magan 2 ganger…..

"Jeg får prøve en siste gang til før vi drar", sa Hanne og dyttet 3 fingre i baken på meg igjen Med tanke på å bli sendt til kirurgen på et visst sted, satte jeg inn en kraftinnsats, og tenk, hun fikk tak i en sleip liten tå! Og dro ut en stor gutt. Som Hanne forundret konstaterte at levde i beste velgående. Rikke ropte HURRA og siden kom 5 valper til som perler på en snor. Hanne hadde vondt i hånda i mange timer (og jeg hadde vondt i rompa), og siden den siste valpen kom kl 4 om natta, var nok Rikke ganske trøtt da hun gikk på jobb…. Jeg skulle få bo på kjøkkenet med valpene, hushund som jeg er Men jeg syntes det var bedre å ha dem på Datarommet i annen etage, jeg, for der pleier jeg og ligge mens Rikke sitter og stirrer i den rare boksen og trykker på knapper. Da hun kom fra nattevakt hadde jeg bare rukket å flytte 2 stykker.enda, Rikke krabbet desperat rundt på alle fire og lette under sofaer og stoler, hun nedlatet seg til og med til å tro at jeg kunne ha spist dem! Mine egne barn! Men så fant hun på å sjekke annen etage og så barikaderte hun den åpne kjøkkendøra med et digert bur, stoler etc. Men jeg tok valpen i munnen og klatret over, jeg, men da ble hun sint. Så måtte jeg flytte ut alikevel. Min førstefødte ble døpt Hannibal etter doktor Hanne Noen har dratt ut i verden nå, men 3 skal bli igjen hos meg. Yr, Iver og Dilla. Med etternavn von Glipp. Så om navnene passer denne gangen, får jeg nok litt å holde styr på!

Hmmm, hvem skal vi sende pinnen til, da? Vi pappirbikkjer har jo snart bevist at vi er skriveføre, så nå er det på tide at en av kjøterne trår til. Jeg kjenner en som heter Troll og som bor hos Anne Catrine i Gjerdrum. Han ligner tilsynelatende på en husky, men har en så merklig farge at man skjønner at noe er galt. Og han har visst opplevd litt her i verden han også!