SKREVET TIL HUSKYBLADET, OGSÅ TRYKT I
SLÆDESPORET 98NOIA
Ja, nå slapp vi lettvint for jeg har nettopp skrevet litt om meg selv i Huskybladet,
og ubeskjeden som jeg er, grep jeg pinnen også Jeg er nemlig favoritthunden gjennom alle
tider sier matmora mi Rikke. Så bare pynter jeg litt på forrige fortelling om meg selv,
så får de som leser Huskybladet hoppe over disse sidene
Jeg er en Siberianfrøken
på snart 3 år og mitt navn er egentlig Cool Running Kenoia. Hørt på makan, men matmor
hadde visst sett en morsom film om det Jamaicanske vinter OLlaget i BOB som het Cool
Runnings og så gikk det utover oss. Sånn er det å være "pappirbikkje!" Til
daglig kalles jeg NOIA. Helbom! Bare fordi jeg var en tankefull valp som satt og så ting
litt an bakerst i valpekassa, betyr vel ikke det at jeg har NOIA .Jeg som hilser blidt på
alle jeg møter! Mens hu som er mest redd for å hilse her i gården, heter Djerva!
Jeg var nok en bedårende valp, for det varte ikke lenge før jeg ble Rikkes
yndlingshund. Jeg får nesten aldri kjeft heller. Men om jeg må si det selv, så er det
jammen fortjent. Så pen, snill og intlligent som jeg er, skulle det bare mangle..Trekke
kan jeg også. Jeg har en klokkeklar røst som jeg stadig bruker, særlig må den benyttes
når jeg vil informere om at jeg helst vil være med inn i Rikkes hus. Og når vi får
besøk.
Jeg er egentlig en kennelhund da, sammen med 20 andre Siberian Huskier. Men etter hvert
har jeg fått mer og mer privilegier. Mer enn gamle Pani til og med . Hun er nemlig også
en liten luring som liker å være hushund. Ja hun liker det så godt at hun har lært seg
alle slags teknikker for å klatre ut av hundegården i årenes løp. Men hun rømmer
ikke,altså, bare venter utenfor til hun kan få komme inn. Om det så er hele dagen. Jeg
har også lært meg å klatre litt, men er ikke blitt så flink som Pani ennu. Det skal
noe til. Men Pani får ikke sove i senga til Rikke, for hun maser sånn. Jeg derimot får
lov til det, selv om prinsippet alltid har vært INGEN hunder i senga
.Men når jeg
røyter, får jeg plutselig ikke lov, og det synes jeg er urettferdig. Jeg står utenfor
kjøkkenvinduet og nistirrer på henne så hun skal skjønne at jeg vil inn, men noen
ganger er a vrang gitt. Skjønner hun ikke at jeg må inspisere samlingen min med
"tufsebein" og leker som ligger ved sofaen?
Jeg er ikke særlig glad i mat, i alle fall ikke når jeg er inne. Men ute ser jeg meg
nødt til å ete slik at ingen andre får maten. Brødrene mine fortalte meg at stein er
ganske mettende og godt, så jeg tok en smaksprøve en dag. Da kan man spise en liten
porsjon, men bli mett allikevel. Ikke slik som de gjorde, i store mengder til dessert .
Nei, uten at Rikke så det fant jeg meg en riktig pen, rund stein med mønster på. Men
magen ble øm etter hvert og Rikke så straks at jeg ikke var meg selv. Hun tok meg med
til dyrlegen for å ta røntgen, men dyrlegen klemte og kjente uten å finne noe og
erklærte at røntgen ikke var noe vits i.
Så vi dro hjem, men jeg følte meg ganske tufs. Neste dag måtte jeg være med til
doktor Hanne, Rikkes søster, og hun stakk en nål i beinet mitt og hang en plastpose over
meg. Så ringte hun kirurgen og bestillte time.
Og kalte meg en vissen blomst som hadde fått vann, for øra mine retta seg gradvis opp
igjen ettersom den plastposen tømte seg. Det var selvsagt helg og helligdag da de
etterlot meg i det store ekle bygget på Adanstuen., Veterinærhøyskolen. Ja ja, sa
Rikke, nå får de da treffe en ekstra blid husky! HMMFF , skulle man da være blid på et
sånt sted! Apatisk, kalte de meg frekkasene der inne, jeg som bare konsentrerte meg om å
stirre på utgangsdøra. Tilslutt ble jeg da hentet hjem, og vondt i magen hadde jeg
lenge. Og Rikke var blakk. Nå skulle hun forsikre meg sa hun.
Nå fikk jeg ikke løpe i den store hundegården annet enn i 5 minutter mens Rikke
pella bærsj. Så bar det inn på hellegården . Men jeg lurte henne, jeg. Man trenger da
ikke mer enn 5 minutter for å finne et par fine steiner! Nå var det akk og ve igjen og
fram med den ekle flaska med flytende parafin som hun helte i meg. Hun hadde ennu ikke
fått forsikra meg, så hu jamra og bar seg og klemte meg på magan. Ja ja, tenkte jeg og
trykket alt jeg kunne, så etter 1 døgn kom stenene ut. Rikke ropte hurra og nå fikk jeg
ikke engang løpe med de andre når hun pella bærsj. Men hva har man da lange, smidige
armer til? Utenfor hellegården lå det noen fine pukkstener. Rikke er ikke lett og lure,
hun skjønner det er noe galt når jeg ikke hopper og ikke snakker. Hun hev straks til meg
et kokt egg, men det orket jeg ikke for jeg hadde nesten spist et egg alt. Jeg liker
vanligvis egg, men
Nå hadde hun endelig forsikret meg, men det var ikke gått 14
dager ennu, så den gjaldt ikke! Stakkars Toril som var på besøk, matmotr lå bare på
sofaen og akket seg over meg, innimellom tyllet hun i meg parafin. Klumpen i magen var
visst veldig svær, større enn den som måtte opereres mente Rikke. Etter et par timer
hørte Toril et fælt hyl: DET HAR SKJEDD ET UNDER! KOM OG SE!!! Som om to stener fulle av
bæsj er så mye og se på! Nå fikk jeg ikke komme inn i den store hundegården i det
hele tatt, men bor sammen med Pani i forgangen. Det har jeg ikke så mye imot.
En dag utpå høsten havna jeg i et realt uføre.. Vi var innerst inni skogen for å
trene, og hodelykta slutta å lyse. Det var bare meg, bror Keski og Konyak og mora mi
igjen i bilen. 8 andre var forspennt og stod klar og vræla, så da Keski dytta opp døra
med alle oss 4 i, grep Rikke Konyak. Vi tre andre er jo ikke sånne som stikker av. Vel,
vi stakk ikke akkurat av, men vi trodde ærlig talt treningsturen hadde begynt, så vi
løp alt vi orka. Og da vi fikk summet oss litt, var vi alene. Keski bestemte seg for å
vente, men jeg trodde jeg var lur som hørte på muttern Hun trodde hun kunne veien hjem.
. Rikke lette og lette og sov i bilen ute i skogen mens hun ventet på oss. Hadde hun hatt
vett til å ringe politiet den kvelden, kunne hun fått vite at vi alt var på hovedveien.
Men det fant`à ikke ut før neste morgen, og hun fikk også vite at en av oss var
påkjørt. Så da hun fant mutter Tusky, skjønte hun at det var jeg som var den
påkjørte
. Så da kan dere vel tenke dere. Det ble lett og lett visst, og hun
skjønte hun burde skaffe seg mobiltelefon. På kvelden ble det sendt ut letemannskaper,
Roy, Toril og Dag, Hanne og Rikke vandret langs mørke, iskalde, regnfulle veger på
Holter. De ropte og ropte, Rikke snufset og gråt og så for seg meg liggende skadd og
lidende i et skogholt helt alene. Det er jo bra hun syntes det var fælt, men jeg løp
rundt et helt annet sted jeg. Med skrubbsår både her og der etter saltomortalen, men jeg
kunne da gå. Men hyggelig var det ikke å være meg. Tilslutt la jeg meg til å sove på
trappa til en sauebonde, men da han kom ut neste morgen, fant jeg det best å stikke. For
nå hadde jeg NOIA på ordentlig. Og nå lengtet jeg hjem! Ikke vet jeg hvordan, men
bonden fant ut at noen savnet en grå husky med blått seletøy, så han ringte Rikke han.
Etter en søvnløs natt var det en som ble glad, men det var ikke så lett å finne meg
som hun trodde. Nå bekymret hun seg for at jeg kunne bli påkjørt pånytt mens hun lette
etter meg på svingete veier i Nannestad. Men en fotgjenger hadde heldigvis sett meg, så
endelig traff vi hverandre. Jeg var sliten, lemster, sulten og sårbeint. Jeg orket så
vidt å logre med ytterste haletupp, men jeg kom raskt til hektene!
Nå fant Rikke ut at hun trengte en RESERVE-NOIA, så hun dro til Sverige med
muttern så hun fikk treffe fattern igjen. Men hun burde jo visst at et prakteksemplar som
meg ikke lar seg duplisere. Yallah Jaws, som lillesøstra mi heter, har nese som en
maursluker, er vimsete og klåfingra og egner seg absolutt ikke til å være innehund. Så
hun har fortsatt bare meg.
Yallah bærer forresten navnet sitt med rette, for muttern hadde melkespreng, og gav
Yallah en umoderlig karamell så kjevene brakk da den grådige lille haien sugde seg fast
i en pupp. Snuta er litt skakk og tenna litt rare, men hun har ingen problemer med det,
ser det ut til.
I spannet måtte jeg gå helt bakerst fordi jeg engang nesten ble kvælt under en
snuopperasjon med dårlig ankerfeste. Da er det skummelt å gå i midten! Men da mora mi
brakk tåa, fikk jeg plutselig gå først! Det gikk bra, sa Rikke, men jeg hadde ikke så
lyst til å gå der sammen med hun dumme Byks, så henne prøvde jeg å psyke ut. Og det
klarte jeg, for Byks begynner å tulle når hun må gå ved siden av meg. Det liker ikke
Rikke, for hun vil at Byks skal gå først også. He he, og så er det Byks som får kjeft
når hun skærer ut av løypa og ut i bushen uten grunn
.Ellers skal jeg nok klare å
komme meg tvers over skogsbilveier etter hvert jeg også! Men det er nå lurere å dra ut
på en hard vei enn å fortsette på en bløt løype rett fram Det mmå dere da være
enige i!!
Nå har jeg blitt mor.Det er godt man ikke blir utstøtt for å være tyskertøs
lengre! . For etter en laaang kjøretur til Sverige for å hente en tysker, så ble jeg
presentert for en annen svartmusket utlending. Jeg skulle bare leke,jeg, og var absolutt
ikke forbredt. Og min svikerske eier holdt meg fast da jeg prøvde å unslippe. Jeg ble
så forurettet at jeg ikke fikk fram en lyd før neste dag.
Så vokste magen min, og Rikke holdt av 5 fridager for å være hjemme og passe på
meg. For her i gården føder vi ikke alene i et hundehus må vite, Jeg kneip igjen, jeg.
Hver natt trodde hun det var noe i gjære, men jeg peste bare fordi jeg var så
bærsjatrengt.. Tilslutt var det dagen før hun skulle jobbe igjen, og da klarte jeg ikke
knipe lenger. Men æsj for et styr! Jeg peste og trykke. Jeg tok feltsenga og Rikke måtte
ligge på gulvet ved siden av meg. Der lå vi lenge. Men neimen om det var lett å trykke
ut en diger gutt med rompa først. Utpå kvelden ringte Rikke doktor Hanne atter engang,
og nå var stemmen så desperat at Hanne innfant seg ganske fort. Hun stakk sprøyter i
meg og kjennte både her og der. Sprøytene hadde ikke ønsket effekt sa de, og tiden
gikk. Nå skulle Hanne prøve å DRAAA ut valpen. Æsj og fysj, men jeg var så sliten at
jeg ikke orka å protestere. Men hver gang hun nesten hadde tak i valpen, glapp den unna.
Tilslutt gikk hun og ringte til det ekle bygget på Adamstuen og spurte hvem som hadde
kirurgisk bakvakt. Dette ble keisersnitt, mente hun. Rikke var blek og toet sine hender.
Nå var jeg endelig forsikret, så denne gangen var det ikke penga hun anket for. Men hun
var redd jeg ikke skulle orke å løpe fort om jeg var skjært i magan 2 ganger
..
"Jeg får prøve en siste gang til før vi drar", sa Hanne og dyttet 3 fingre
i baken på meg igjen Med tanke på å bli sendt til kirurgen på et visst sted, satte jeg
inn en kraftinnsats, og tenk, hun fikk tak i en sleip liten tå! Og dro ut en stor gutt.
Som Hanne forundret konstaterte at levde i beste velgående. Rikke ropte HURRA og siden
kom 5 valper til som perler på en snor. Hanne hadde vondt i hånda i mange timer (og jeg
hadde vondt i rompa), og siden den siste valpen kom kl 4 om natta, var nok Rikke ganske
trøtt da hun gikk på jobb
. Jeg skulle få bo på kjøkkenet med valpene, hushund
som jeg er Men jeg syntes det var bedre å ha dem på Datarommet i annen etage, jeg, for
der pleier jeg og ligge mens Rikke sitter og stirrer i den rare boksen og trykker på
knapper. Da hun kom fra nattevakt hadde jeg bare rukket å flytte 2 stykker.enda, Rikke
krabbet desperat rundt på alle fire og lette under sofaer og stoler, hun nedlatet seg til
og med til å tro at jeg kunne ha spist dem! Mine egne barn! Men så fant hun på å
sjekke annen etage og så barikaderte hun den åpne kjøkkendøra med et digert bur,
stoler etc. Men jeg tok valpen i munnen og klatret over, jeg, men da ble hun sint. Så
måtte jeg flytte ut alikevel. Min førstefødte ble døpt Hannibal etter doktor Hanne
Noen har dratt ut i verden nå, men 3 skal bli igjen hos meg. Yr, Iver og Dilla. Med
etternavn von Glipp. Så om navnene passer denne gangen, får jeg nok litt å holde styr
på!
Hmmm, hvem skal vi sende pinnen til, da? Vi pappirbikkjer har jo snart bevist at vi er
skriveføre, så nå er det på tide at en av kjøterne trår til. Jeg kjenner en som
heter Troll og som bor hos Anne Catrine i Gjerdrum. Han ligner tilsynelatende på en
husky, men har en så merklig farge at man skjønner at noe er galt. Og han har visst
opplevd litt her i verden han også!