Hundegalskap

Hundegalskap!!!

En noe omarbeidet utgave av en historie som ble trykket i Slædesporet og Sledehundsport i 1994 og vakte stor munterhet og høy gjennkjennelsesfaktor blant mange hundekjørere dengang. Historien er ironisk ment, men mye er jo sant alikevel! (og hundekjøring har absolutt mange positive sider selv om de ikke kommer så godt fram her….)

Kommer hjem en sen høstkveld etteren treningstur av det våte, grisete slaget og de uregjerlige hjernecellene henfaller til det filosofiske hjørnet. Konklusjonen er atter en gang at interessen for hundekjøring er en sykdom under kategorien psykiatrisk lidelse. Derom er det ingen tvil.

På det tidspunktet nordmenn flest benker seg i godstolen foran TV med en varm kopp te eller kaffe og nyter kveldsroen med et pledd på fanget (hvilket jeg gjerne skulle gjort denne sure høstkvelden også) finens det enkelte hvis syke sinn driver dem ut i skog og mark sammen med en flokk illeluktende, skrikende hunder som skal løpe x antall kilometer. Blant dem meg selv, sykdommen driver meg om enn motvillig opp av godstolen og ned i kjelleren for å hente bøtta med suppe til dyrene. Felletskjøpets Revepellets, kverna vom eller kjøtt og blod rørt rundt i lunkent vann, som når den sprutes og skvettes litt omkring gir omgivelsene (og særlig meg selv) en langt fra god odør. Hundene elsker det. Siden interessen for løpekjøring tok seg opp, ble alt ennu verre. Turkjørere kan tross alt tillate seg å la være og trene på dager med veldig ufyslig vær. Men akk.

Bikkjene har ikke vært trena på to dager, så ikveld MÅ vi ut, selv om det er både såpeoperaer jeg følger med på og annet på TV. Ute øser regnet ned, i skogen sludder det sågar. Dyrene får sin suppe, så tres seletøyet på og de lastes under gudsjammerlige gledeshyl og skrik inn i en bil, mer eller mindre egnet til formålet. Eieren av elendigheten har tredd på seg sin sidrumpete og ukvinnelige møkkete kjeledress, også den fra Felleskjøpet. Den kan brukes som kamuflasje hvis lysten på godterier blir for stor og jeg må våge meg inn på en bensisnstasjon. For bønder er det jo litt legalisert å gå i kjeledress og lukte rart.

Opptil flere mil tilbakelegges i bilen før den endelig stopper på en øde skogsbilvei. Sammensuriumet av orange tauverk filtres opp og festes til bilen, og dyrene spennes opp på sine respektive plasser i rekken. Selvfølgelig under et øredøvende leven slik ivrige trekkhunder har for vane. Tauverket er møysommelig tredd ihopes når jeg sitter på nattevakt. Mens de andre nattevaktene broderer duker og julebilder og strikker søte barneklær, er nevnte tauverk det eneste håndarbeid undertegnede befatter seg med. Til stor undring for enkelte av de senil demente nattevandrerne på avdelingen som selv har syslet med håndarbeid. De blir ikke helt kloke på hva jeg hekler….

De 7 kilometer tilbakelegges og hundene, som tidligere hadde sjatteringer i brunt og grått kombinert med rene hvite ben og hvite delikate fjes, er alle blitt temmelig sølegrå. Skum og slim som sitter i hode/halsområdet kleber seg til fingre og klær når det sandete seletøyet vrenges av og dyrene igjen kan puttes i bilen. Siden jeg kun har en Subaru Pick Up og ikke har fått bolta fast hudnekasse på hengeren for sesongen,, må et par av bikkjer sitte i forsetet, på et spesiallaget brett som legges over setet og bort til hanskerommet. Da kan begge ligge. De to forseteopassasjerene rister av seg halvparten av gjørma og er glade for å få sitte sammen med ho mor. Dampen fra pesende hunder tørkes av frontruta, de 3 returmilene tilbakelegges og treningsturen er over for denne gang. Alt ettersom hvor vi drar, tar den fra 3-4 timer. 4-5 ganger i uka helst.
Bikkjene geleides inn i hundegården igjen , det møkkete tøyet henges til tørk og tiden er kanskje inne til å nyte hjemmets fred? Nei, ikke for denne kategori mennesker. For dyrene må selvsagt ha mat også. Det sier de klart ifra om ved å begynne å hyle hver gang jeg går ned kjellertrappa og tar i døra til vaskerommet etter kl 19. Når tiden endelig er inne, fylles de små bollene med alskens guffe fra plante og dyreriket, de er takknemlige i matveien og sluker det de får. Jeg har heldigvis et eget rom til formålet, der de forskjellige hundetingene med sine odører kan henge uten å sjenere resten av husets rom.

En omgang klorinvann i ny og ne må til for å fjerne blodsprut og størknede fôrrester som har havnet rundt om kring, så det ikke skal se ut som en offerplass. Når foringen er unnagjort, kan freden endelig senke seg. I alle fall for en stund.

Men kanskje er en så dum at en har latt hunderiet rote seg bort i frivillig arbeid for en eller annen hundeklubb eller flere og da må kanskje resten av kvelden tilbringes ( eller resten av uka) foran PCen. Eller i telefonen. Ja dette var en illustrasjon på en ikke uvanlig høstkveld hos en gjennomsnitts hundekjører. Rammet av det fryktede hundekjørervirus.

Sykdommen begynner gjerne sakte og stille ved anskaffelse av en stk hund.. Men når hund nr 2 er i hus, bør varselklokker begynne å ringe. Klarer man å stoppe her, kan sykdommen gå i dvale og dermed holdes i sjakk. Men overstiger antallet 2 hunder, kan alt skje. Ingen kategorier slipper unna. Kvinner og menn, gamle og unge, tynne og tykke, sunne og usunne, rike (de har selvsagt et stort fortrinn) og fattige, alle kan de rammes. Skjønt det kan virke som det er en viss overvekt av menn blant de som rammes. Sykdommen har varierende inkubasjonstid, alt fra måneder til flere år.

At mange er hinsides redning, ser man tydeligst i landet der sykdommen først ble observer, Alaska. Folk i 60-70 års alderen setter livet på spill når de klorer seg fast til hundespannet sitt på strabasiøse treningsturer og løp i villmarken. De er uhelbredelige. Og dette kan ramme DEG! Så vær OBS!!!

Vilke symptoemr skal vi så være på vakt ovefor? Det starter gjerne med at man bor i et tettbygd boligfelt, og etter at hundeantallet har passert 2 får man som regel problemer med naboer pgr lukt og støy. Allerede i dette stadiet splittes mange familier. Alternativet er kone, unger, boligfelt og 2 hunder eller skilsmisse og (som oftest) far flytter til skogs. Og hundeantallet øker raskt. Skilsmissedelen kan også inntre i seinere stadier, når mor er lei av å bo i en forfallen og glissen kåk langt til skogs der barna ikke har lekekamerater og det er 4-10 mil til nærmeste butikk. Koner, vær klar over at menn som har valget mellom kjerringer og bikkjer som oftest velger bikkjene!!!

Den fine familiebilen erstattes av en japansk pick-up som iføres en spesiallaget trekasse delt opp i rom der hundene transporteres. Oppå kassen festes sledene. De som fortsatt lever etter å ha blitt transportert inn i parkeringshus og garasjer med middels takhøyde. Etter hvert er det noen som koster på seg en Chevy eller Ford Pick-up også. Bilens markedsverdi forringes raskt. Riper i lakken, hundepiss i hjullagrene og hår og støv og sand overalt. Når normale mennesker spør om å få sitte på med deg i din hundebil, innhentes hundekjøreren av en viss skjemsel, for man skjønner og vet at vanlige biler ikke ser sånn ut inni.

Økonomien begynner å vakle, for avhengigheten av hundelivet koster flesk. Hunder, sleder, vogn, sledebelegg, seletøy, liner, kjettinger, hundehus, hodelyktbatterier, større og større bil, høye bensin og diselregninger, hundefor, vitaminer, slakteavfall, dyrlegeregninger, osv osv. Evnen til vedlikehold er gjerne slett. Standard på bolig og inventar synker betraktelig, for hundekjøreren har som regel ikke tid til annet enn jobb og bikkjer.

Boligens beskaffenhet er gjerne uinteressant ved anskaffelsen, bare den ligger langt fra nærmeste nabo. Finnes det en hageflekk rundt den anskaffede bolig, forvandles den snart til en gold ørken av støv og jord, fullt av hull som hundene graver, og blottet for vegetasjon (som hundene demonterer) Nettingsammensurium av div slag rammer inn landsbyen av kryssfinerhundehus og lukten av hundepiss overdøver snart den ene syrinbusken som har overlevd.
De som kan trene hunder hjemmefra, kjører milevis for å komme til jobben, de som har kort vei til jobben kjører milevis for å trene hunder. Så særlig miljøvennlig er det ikke.

Det er ikke det at man ikke har penger, men prioriteringen går kun i en retning. I boka ”Sprint Mushing Manual” av J Welch siteres en Iditarodkjører med følgende utsagn: ”I`d be better off with Heroin, its less addictive and costs less money!”. Riktigheten kan vel diskuteres, men men det illustrerer i alle fall alvoret i denne lidelsen. Personens ytre forandrer seg gjerne også. Flertallet av mennene slutter å barbere seg, dess mindre hår på hodet, dessto mer skjegg Tøyet de ikler seg er ofte sjuskete og umoderne.. De som kjører med fuglehunder synes imidlertid ikke å være fullt så hardt rammet av sjuskethet som de mer polare. De barberer seg nok litt oftere også.
Alltid er det noe å bekymre seg over. Lederhunden er halt. Hundene har kennelhoste eller tarmvirus. Man har trent for lite. Den tispa man veldig gjerne vil ha valper etter går tom, den tjuvparrede får 9 valper. Solgte man den beste valpen, skulle heller ha beholdt den andre……Så grå hår kommer relativt raskt.

Normale mennesker skjønner jo raskt at hundekjørere er gale, så for å slippe å bli påminnet dette sørgelige faktum omgåes de rammede sin egen art for det meste. Folk som ikke himler med øynene og ojer seg når de hører hvor mange eksemplarer av arten hund du har i ditt eie. Oftest blir samtalene veldig ensporete, alt dreier seg om hunder. I timesvis og dagesvis kan dette temaet diskuteres. Man arrangerer egne seminarer der alle de gale kan samles og diskutere metodene sine for å få hundene til å løpe fortere og lengre.

Og så, når vanlige nordmenn skuffet konstaterer at sommeren er over og ny vinter på gang, da våkner hundekjørerene til liv. Da gleder de seg. Desto kaldere og mer snø desto bedre. Kanskje har det hele et islett av masoschisme. Man hutrer og fryser, lider seg gjennom ufyselige turer der alt går galt. Svett og med høyt blodtrykk undres man over hvordan det kan ha seg at hunden kalles menneskets beste venn… Og fortsetter å planlegge. Hundekjørere kjennetegnes av store fremtidsplaner, sporten kalles korrekt nok ”Next Years Sport” For nye valper og kommende superhunder settes til verden og så må man vente og se hva de blir til.Imellomtiden blir de eldste eldre og man må ha enda flere hunder for å kompensere dette.

Og så reiser de land og strand rund for å kjøre om kapp med fillebikkjene sine. Gjerne langt oppi dalum,,der ingen andre enn kennelhjelpere og fjellstueansatte kan se dem. Der ifører de seg nummerlapper og kårer sine vinnere. Det står sjelden noe om denne sporten i avisen, men på Norge Rundt, programmet som omhandler rare og merkelige ting som skjer i vårt langstrakte land, viser av og til hundekjøring. Innimellom kommer en film fra Finmarksløpet, Europas lengste hundeløp utenom Norge Rundt, derfor lurer arbeidskoleger og andre man møter på sin vei om man kjører Finmarksløpet! For det er det eneste hundeløpet de har hørt om.

Hva higer de etter? Det flotteste er selvsagt som i alle idretter, å stå øverst på pallen ( men i Norge har man nesten ikke seierspaller på et hundeløp. Bakken får duge) For de som ikke ifører seg nummerlapp og betaler dyr startavgift for å kjøre en runde, er naturopplevelsen det store. Øyeblikkene da solen kaster sine varme stråler fra knallblå himmel og får det til å glitre i tusenvis av snøkrystaller, trær med nysnø på bøyer seg som på julekort. Hundene peser rimhvite av gårde i eksemplarisk orden og man føler den store lykken. Synd disse lykkelige øyeblikkene bare utgjør noen promille av all tiden som brukes til denne voldsomt altoppslukende fritidssyssel.

Det er ikke en hobby, men en livsstil som ganske snart kan omfatte mesteparten av tilværelsen. Noen helbredes fort og brått og alle hunder, hundehus, sleder og hus i ødemarken averteres til salgs. Av disse som synes helbredet, opererer man med en viss tilbakefallsprosent, skjønt flertallet helbredes aldri.
Men hva skal man bruke tiden til om man nå lykkes i å bli kurert? Seiling? Rasekatter, travhester kanskje? Verden er et farlig sted. Det finnes sykdommer av lignende kategorier. Men hunderkjørergalskapen hører antagligvis til en av de mest hardnakkede man kan pådra seg. Så bare pass deg. Ikke skaff flere enn 2 hunder…..